Ad Notam Online | Forsiden | Bind 18: 1937
II Poderino, 1. april 1937
Harald∗ og jeg bilte efter frokost ned til Piazza di Santa Croce∗, den store plass hvor alle middelalderens turneringer foregikk, og som har sitt navn efter den gamle kirke, der ligger ved den, og hvis tårn rager høyt opp over byen og er kjennelig fra alle utsiktspunkter. For øvrig er plassen omgitt av gamle palasser – skjønne i sin elegante konstruksjon og med århundrenes patina over seg. Og midt på plassen har Firenzes borgere reist en marmorstatue av Dante∗. Formentlig for å bekrefte det gamle ord om at av de steiner samtiden steiner sine store menn med, lager eftertiden statuer over dem. For Firenze behandlet sin store dikter meget slett mens han levde.
Også Santa Croces∗ indre virker meget imponerende ved sin størrelse og er fylt med herlige fresker av Giotto∗ selv og hans efterfølgere, [og] skjønne glassmalerier – i alle fall et enkelt av dem, ”Nedtagelsen av korset”, skal skyldes ingen ringere enn Ghiberti∗ – og en rekke monumenter i marmor over Italias berømte menn.
Mens vi gikk rundt i kirken, kom der plutselig marsjerende inn en tropp unge gutter – de kunne vel være i 10–12-årsalderen med fullt militært utstyr, sågar gevær under armen og ledet av en uniformert herre. Jeg har jo i avisene sett at Mussolini∗ lar gutter helt fra 8-årsalderen oppdras til soldater – og her fikk jeg syn for sagn. Det er virkelig trist, at folket helt fra barnsben skal oppdras til krigerhåndverket og til å anse jern og blod som sine idealer. En amerikansk dame, der var til lunsj her forleden, og som er gift med en italiener, ivrig fascist, la ikke skjul på at den oppdragelse hennes to sønner fikk og de idealer, der innpodedes dem av faren, ofte gjorde henne helt fortvilet.
Like ved Piazza Santa Croce ligger et stort verksted for tilvirkning av florentinsk mosaikk. Vi var innom for å se, hvorledes disse ble laget, det var jo ganske interessant, men selve produktet har aldri tiltalt meg synderlig.
Førenn vi reiste hjemover igjen, beså vi også de til kirken hørende klostre og Pazzienes berømte kapell∗, bygd av Brunelleschi∗ i midten av det 15. århundre, og i hvis utsmykning en rekke av Firenzes betydeligste malere og billedhuggere har deltatt.
-----
I eftermiddag har vi avlagt et nytt besøk i "Il Bargello"∗, som ved den første altfor flyktige visitt hadde gjort et så sterkt inntrykk ved de uforlignelige skulpturer den rommer.
Bygningen er allerede i og for seg interessant nok. Den skriver seg fra midten av det 13. århundre og har vært benyttet til de forskjelligste øyemed ned gjennom århundrene. Først som palass for byens øverste embetsmann, "podestaen", senere som bolig for politisjefen og som fengsel, og endelig fra midten av forrige århundre har det gamle palass gitt rom for nasjonalmuseets samlinger, og her finner man den rikeste og mest representative samling av florentinske billedhuggerverker fra renessansen.
Allerede gårdsplassen i det gamle palass setter en i den rette stemning – den er en ren skjønnhetsåpenbaring med sine massive søyler og sine våpenskjold på veggene og med den skjønne trapp opp til de øvre etasjer og med alle århundrenes charmerende patina over seg.
Rett overfor inngangen har man salen med billedhuggerverker av Michelangelo, men hverken hans statue av David∗ eller byste av Brutus∗ – begge verker for øvrig ufullførte – hører til den store mesters mest bemerkelsesverdige arbeider.
Helt overveldet blir man først, når man ad den førnevnte skjønne trapp kommer opp til den sal, der rommer Donatellos∗ verker. En rikere, noblere og mer skjønnhetsmettet glede enn den Donatellos statue av David∗ og av St. Georg∗ (den ene i bronse, den annen i marmor) gir beskueren, kan vanskelig tenkes.
Donatello er den første billedhugger siden antikken som har skapt statuer beregnet til å stilles fritt og til å sees fra alle kanter, kunstverker som er til alene for sin egen skyld og ikke bare inngår som et ledd i en arkitektonisk utsmykning. Han er den eldste av middelalderens store italienske billedhuggere (1386–1466).
Når Donatello i sine statuer av David og den hellige Georg gjør et så dypt og uforglemmelig inntrykk, er det sikkert fordi han her gir oss hele sin egen sjel, og kunstverkene står der som uttrykk for en edel, modig og livsglad ungdom.
Man har talt så meget om middelalderens mørke. Jeg tror, man heller skulle feste seg ved det lys, den glede og de rike skjønnhetsinntrykk den har gitt menneskeheten gjennom sin kunst, en kilde til uforglemmelige høytidsstunder for slekt efter slekt. Når man ser hen til alt, hva der kan passere i vår moderne tid, kunne man heller tale om renessansens tid som lysbringer og skjønnhetsspredere – enn om middelalderens mørke.
Det er vanskelig å rive seg løs fra disse Donatellos verker og begi seg inn i de andre saler. Også disse rommer mange skjønne billedhuggerarbeider av berømte kunstnere som Verrocchio∗ – noe yngre enn Donatello – hvis statue i bronse av David∗ også er et sjelfullt og overordentlig tiltalende verk, som dog ikke når Donatellos høyder, av familien della Robbias∗ forskjellige medlemmer og av Benvenuto Cellini∗ m.fl.
Av den sistnevnte kunstner – hvis virke faller i det 16. århundre (f. 1500, d. 1571) – når de skulpturer, som finnes i Il Bargello, dog ikke opp i rang med hans skjønne statue av Perseus∗ med Medusahodet i Loggia di Lanzi∗ – en stolt og imponerende figur, ypperlig også i stoffets tekniske behandling, et av de store kunstverker, der for alltid vil prege seg i ens erindring.
Jeg vil nok vende tilbake til Il Borgello enda flere ganger, førenn vi sier Firenze farvel. Det har vært en uforglemmelig dag, den har gitt en inntrykk og glede for livet.