Ad Notam Online | Forsiden | Bind 18: 1937
Il Poderino, 31. mars 1937.
I går var det Haralds∗ fødselsdag. Man hadde i anledning av dagen innbudt Barbara∗ og meg til biltur til Pisa∗.
Vi kjørte den nye autostrada, som Mussolini∗ har anlagt fra Firenze og ut til havet ved Livorno. Det er et imponerende veianlegg, hvor vel minst 4 biler kan kjøre ved siden av hverandre uten å sjenere. Da vi svingte inn på autostradaen, ble vi stanset av gendarmer, der oppkrevde avgift for benyttelsen.
Turen til Pisa tok snaue to timer – forbi Pistoia og Montecatini, det bekjente badested med sine varme kilder, og vi reiser gjennom mange vakre landskaper ned Apenninene, der hever seg i en anselig høyde og med snø på enkelte topper, som en meget flatterende bakgrunn.
Straks vi er kommet innenfor byens murer, svinger vi inn på Piazza del Duomo∗, og her er byens hele monumentale byggeprakt samlet på et brett. Men man blir da også imponert og betatt. Man sto uvilkårlig noen øyeblikk som helt fjetret ved all denne arkitektoniske skjønnhet og prakt. I midten domkirken∗ i marmor – hvit marmor med svarte og røde striper – med sine vidunderlige fasader, med søyler og gallerier og smykket med en rekke billedhuggerverker. På den ene side Baptisteriet∗ – en kolossal kuppelbygning også i marmor, på den annen side la Campanila∗ – det skjeve tårn i Pisa – med sine 8 etasjer og omgitt av frie søyleganger, som dog mer virker som en kuriositet enn som en egentlig skjønnhetsåpenbaring. Og så i bakgrunnen byens Campo Santo∗ – en langaktig firkantet gotisk bygning, der sies å våre anlagt efter at en eller annen biskop hadde hjemført en ladning jord fra det hellige land.
Det varte en god stund, før vi kunne løsrive oss fra dette enestående og betagende syn og begi oss inn i domkirken og bese dens indre. Kirken er holdt i romansk stil og hviler på en rekke greske eller romerske søyler. Inngangsporten er av bronse, prydet med relieffer, og virker meget vakker. For øvrig rommer kirken en rekke marmoraltere, en vidunderlig prekestol prydet med relieffer av billedhuggeren Giovanni Pisano∗, og flere malerier av Andrea del Sarto∗.
Campo Santo har en overdekket søylehall med mange vakre gravmæler og skulpturer, og hallens vegger er prydet med berømte freskomalerier.
Efter grundig å ha besett disse interessante byggverk, tok vi en kjøretur gjennom byen, der imidlertid ikke ellers frembyr meget av interesse og virker nokså utdød. Derefter spiste vi lunsj i Pisas mest selebre restaurant, "Diana"∗. Jeg svermer ikke så meget for de evinnelige spaghetti tilberedt på italiensk maner, og heller ikke de andre retter, det italienske kjøkken presterte, var særlig velsmakende.
Efter lunsjen bilte vi ned til Arno, der også flyter gjennom Pisa, og beså den lille kirke Santa Maria della Spina∗ – bygd i fransk gotisk stil i det 13. århundre; der var en egen charme og skjønnhet over det gamle byggverk.
På turen hjemover var vi innom den gamle by Lucca∗ – en gammeldags by med trange krokete gater og omgitt av gamle voller og festningsverker. Her var det, at Napoleons søster Elisa Baciocchi∗ holdt til med stort hoff og megen prakt, efter at Napoleon∗ i 1805 av den gamle republikk og av Piombino hadde opprettet et hertugdømme for Elisa og hennes mann∗. Herligheten varte til Napoleons fall i 1814, da hertugdømmet gikk over til hertugen av Parma. I den nyere tid har Lucca frembrakt den berømte komponist Giacomo Puccini∗, hvis operaer hører til det faste repertoar på alle scener verden over, og som ved siden av Verdis vel er mest populær av italiensk musikk.
Også Lucca rommer som alle italienske byer mange gamle kirker og palasser. Vi fikk kun tid til å bese den gamle katedral San Martino∗, der skriver seg fra det 12. århundre – hvis fasade med gallerier og søyler og billedhuggerverker er av en eiendommelig skjønnhet.
I kirkens indre er mange vakre malerier og skulpturer av kunstnere som Tintoretto∗, Ghirlandaio∗, Jean Bologna∗ og Fra Bartolommeo∗.
Efter at vi hadde kastet et blikk på det erkebiskoppelige palass i nærheten av katedralen og på restene av et gammelt romersk amfiteater∗, tok vi en kjøretur på vollene, som omgir byen og som er beplantet med en rikdom av gamle trær, og hvorfra man har en god utsikt over byen selv med dens mange tårn og over de vakre landskaper der omgir byen, med fjellene som bakgrunn.
Vi var tilbake i "Il Poderino" ved solnedgang, og så var det å kle seg om til festmiddagen i anledning av fødselsdagen.
Mens vi satt ved middagsbordet, ble vi overrasket med musikk fra forværelset. Det var sønnene på naboeiendommen – en veritabel bondegård, som var kommet for å hedre fødselsdagsbarnet med musikk, og som trakterte sine forskjellige instrumenter med megen bravur. Senere sang deres søster, som av og til hjelper Lisette i kjøkkenet, toskanske folkesanger for oss.
Her oppe på Il Poderino er man helt som på landet, uaktet villaen ligger så vidt innenfor Firenzes grenser. På den ene side av villaen ligger den før nevnte bondegård og på den annen side en stor landeiendom, tilhørende en grev Carrega∗. Jeg vet ikke, om det er den grev Carrega, der før verdenskrigen flere ganger var i Norge på jakt, som var en god venn av kammerherre Cappelens∗ og Stabells∗, og som vi da var en del sammen med. Giovanni – Alices gartner – vet å berette at greven selv for tiden oppholder seg på et annet gods han har i nærheten av Neapel, og at godset her er bortforpaktet. Slike forpaktninger, som er nokså vanlige, ordnes efter Giovannis sigende på den måte, at "bonden" betaler godseieren en viss prosent av hva driften utbringer. Driften her er vesentlig basert på dyrking av vin og oliven.
Omegnen av Firenze er chiantiens egentlige hjemsted, og det er denne vinproduksjon, der er godseiernes og bondens vesentlige inntektskilde. Her på Il Poderino har man ikke vinstokker, men man har olivenplantasjer, der skaffer den fornødne olje til husbehov.