Ad Notam Online | Forsiden | Bind 18: 1937
Il Poderino, 3. april 1937
Theo∗ hadde i går invitert oss til en biltur til Siena∗. Vi dro avsted tidlig om morgenen i strålende sol og passende varme. Turen går gjennom mange vakre toskanske landskaper og forbi en rekke landsbyer. Vi stanset et øyeblikk ved en av disse for å se Machiavellis∗ fødested. På mange av landsbyens hus var der på veggene malt sentenser og fyndord fra Mussolinis taler og henvendelser til folket.
Siena ligger høyt og fritt – omgitt av en mur bygd i det 13. århundre og som ble bygd på en tid, da Siena var en betydelig mektigere by enn nå, og der er nå både store kornåkre og olivenplantasjer innenfor bymurene.
Siden Siena kom under Firenze under hertug Cosimo 1s∗ regjeringstid er det stadig gått tilbake med byen, og den har nå kun interesse ved sine mange palasser og kunstneriske skatter fra middelalderen. Siena er en kirkenes by. Ikke mindre enn 60 kirker skal den romme, mens befolkningen er skrumpet inn til noe mellom 20 og 30 000.
Når man gjennom de trange og bakkete gater svinger inn på plassen foran rådhuset, blir man helt betatt. Plassen med den vakre marmorbrønn og omgitt av rådhuset og de mange gamle palasser i gotisk stil, hvor de mange mektige adelsfamilier residerte i byens velmaktstid, er av stor arkitektonisk skjønnhet og inntar en ærefull plass blant de mange vakre rådhusplasser, som finns rundt om i de gamle byer.
Fra plassen ved rådhuset gikk turen til plassen med Sienas gamle domkirke fra det 13. århundre, "Chiesa Metropolitana"∗, der skal være en av de skjønneste og mest bemerkelsesverdige kirker i italiensk gotikk. Særlig den rikt dekorerte vestfasade virker vidunderlig vakker med sollyset flommende over seg.
Kirkens indre rommer mange betydelige kunstverker og mange rikt utsmykkede kapeller, hvorav familien Piccolominis∗ er det mest bemerkelsesverdige.
Av billedhuggerverker finnes i kirken Donatellos∗ strålende bronsestatue av Johannes Døperen.
Efter besøket i domen tar vi til en restaurant for å innta vår lunsj, der som det synes nødvendigvis må innledes med de evinnelige spaghetti. Den avsluttedes med Sienas spesialitet, en egen slags kaker, der virkelig var meget gode.
De fleste gjester i restauranten var offiserer og prester, og disse to grupper utgjør også det dominerende i gatebilledet overalt, hvor man kommer i Italia. Man får det bestemte inntrykk av at det er sabelen og vievannskosten som regjerer.
Efter lunsjen gjør vi en visitt i Sienas malerisamling i Instituto delle Belle Arti∗, der inneholder en pen og fyldig samling av verker av den gamle sieneserskole. Til denne må vel også regnes den bekjente maler, der går under navn av Sodoma∗ – men hvis egentlige navn var Giovannantino[sic] de Bazzi, uaktet han jo var født i Savoyen og delvis fikk sin utdannelse i Milano under Leonardo da Vinci∗. Jeg hadde jo sett enkelte malerier av Sodoma tidligere, men først her i galleriet i Siena fikk jeg et mer helt inntrykk av hans kunstnerpersonlighet. Her er han meget fyldig representert ved de store malerier ”Kristi fødsel” og ”Kristi nedtakelse av korset” blant mange andre.
Sodomas kunst må innrømmes å stå høyt i koloristisk henseende – en glødende fargegivning og ofte et bedårende clair-obscur∗, men efter min mening når han hverken i komposisjon eller i sjelfullhet sin samtids andre store mestere.
Markise Corsini∗, som var til te hos Alice∗ en dag, hadde sagt til Barbara∗ at når vi gjorde turen til Siena, måtte vi på tilbakeveien absolutt avlegge en visitt i den gamle by San Gimignano∗, der er den mest typiske italienske middelalderby.
Og vi angret ikke på at vi fulgte rådet. San Gimignano har virkelig beholdt hele sitt middelalderlige preg og ligger der helt uforstyrret av de senere århundrers vekslende liv.
Med sine gamle murer og tårn, sine trange gater med de kuplede brosteiner, og de mange palasser fra det 13. og 14. århundre, som tilsynelatende i alle fall ikke har vært rørt, siden de oppbygdes, og uten et eneste forstyrrende element med senere tiders innslag, føler man seg virkelig i denne by hensatt til middelalderen. Da vi sto der på byens torg i den sene eftermiddagstime og så på livet der rundt vannpostene midt på torget og livet på fortauene utenfor vinstuene, følte vi det nesten som en anakronisme at byens innbyggere ikke også opptrådte i middelalderske drakter.
Vi var innom domen "La Collegiata"∗ – en gammel kirke fra det 12. århundre som har bevart hele sitt gamle preg også utvendig, og som er prydet med vakre fresker av Ghirlandaio∗, men for øvrig innskrenket vi oss til å vandre omkring i de gamle, eiendommelige gater. Og fra vollene rundt byen, der som alle byer fra den tid her i Italia er anlagt på en dominerende høyde, var der en praktfull utsikt over de vakre toskanske landskaper nedenfor.
-----
I formiddag har jeg avlagt et besøk i kirken og klosteret San Marco∗, disse byggverk som skylder Cosimo de Medici∗ sin tilblivelse, og som han bygde som kirke og hjem for dominikanermunkene, da de efter sin fordrivelse kom tilbake til Firenze. Nå er det ikke lenger noe klosterliv her. Klosteret er blitt et malerimuseum, hvor de aller fleste av maleren Fra Angelico da Fiesoles∗ fresker og malerier nå er samlet.
Men San Marco-klosteret har fremdeles en slik stillhet over seg, at man godt kunne tro at dominikanermunkene ennå levde sitt tilbaketrukne liv her. Få steder har en rikere stemning av skjønnhet og ro over seg enn dette kloster med de lange klosterganger, der smykkes av de herligste freskomalerier, vesentlig fra Fra Angelicos hånd, og likeledes bekostet av Cosimo de Medici. Og det er lett forståelig at Cosimo selv, når han var trett av dagens politikk og ufred og ønsket seg litt ro og fred og litt tid til åndelig meditasjon, trakk seg tilbake til San Marcos klosterceller.
Ved siden av Giottos∗ og Masaccios∗ fresker i Brancaccikapellet∗ i kirken Santa Maria del Carmine∗, som sies å ha inspirert Fra Angelico mer enn noe annet, er det vel ingen, der når høyere av Firenzes malere i fresko enn Fra Angelico.
Der lyser en fred og ro og samtidig en ekstatisk hengivelse i troen ut fra FraAngelicos fresker, og de gir oss billedet av en kunstner, hvis sjel er fylt av renhet og de helligste følelser. Hans gjengivelse av Kristus og Jomfru Maria på de forskjellige bilder gir oss et inntrykk av tro og hengivenhet, der må virke gripende på ethvert mottagelig sinn. I Fra Angelicos sjel er der ikke den ringeste tvil om at Kristi mor er Virgo immaculata∗. Så overjordisk er den renhet, der lyser ut fra hele hennes person.
Også en rekke av klostercellene i San Marco er kunstnerisk utsmykket med fresker av Fra Angelico og hans elever. Man blir uvilkårlig litt betatt, når man tar inn i de celler, som var bebodd av Savonarola∗ og hvorfra han førtes til Firenzes torg for først å henges og derefter brennes i overvær av de samme menneskemasser, der kort tid i forveien hadde tilbedt og dyrket ham som fedrelandets befrier.
En slik makt øvet Savonarola ved sin veltalende ild som bordpredikant, at selv noen av de største kunstnere i tiden kom under hans innflytelse. Det var ikke alene det menige folk, som gråt av skrekk og henrykkelse, når hans rungende veltalenhet lød under domens kuppel. Menn som Michelangelo∗ og Botticelli∗ ble dypt grepet, og om Fra Bartolommeo∗ sies det at han brente de av sine bilder, hvor menneskeskikkelser var fremstilt i all sin nakenhet.