Ad Notam Online | Forsiden | Bind 18: 1937
Firenze∗, 25. mars 1937
Vi var jo unektelig litt trette, da vi i går eftermiddag kom frem til Firenze efter 46 timers uavbrutt jernbanereise fra Oslo. Reisen var for øvrig i og for seg behagelig og komfortabel. Vi hadde en dobbeltkupé for oss selv hele veien, og vi kunne derfor innrette oss, som vi selv ville.
Da vi reiste fra Oslo, lå byen i fullt vinterskrud med masser av snø – over Østersjøen var det stille og forholdsvis mildt – men straks vi var i land på tysk grunn, begynte det å rase en veritabel snøstorm, som varte ved ennå i Berlin. Selv i München var det vinterlig og kjølig.
I München ble toget i den tidlige morgentime formelig stormet av hundreder av påskereisende med sine ski, der skulle opp i fjellene mellom Bayern, Tyrol og Italia og drive sport. Nesten verre enn på Østbanestasjonen i Oslo i dagene før påskeferien.
De blokkerte fullstendig spisevognen, så vi langveisfarende ikke slapp til og først fikk vår første frokost, da vi kom over den østerrikske grense, og en ny spisevogn ble innsatt i toget.
I Tyrol var det fremdeles vinterlig, men da vi hadde passert Brennerpasset og var forbi slagmarkene ved Adige (Alto Adige)∗, hvor så mange heftige og blodige kamper ble utkjempet under verdenskrigen, og kom ned på den lombardiske slette, skinnet solen over grønne marker og blomstrende mandeltrær, og da vi nådde Verona og Bologna, var der ren sommervarme.
Fra Bologna til Firenze er jernbanen omlagt og lagt gjennom uendelige lange tunneler, der forkortet farttiden ganske betraktelig.
På stasjonen∗ i Firenze – helt ny, i funkisstil, arkitektonisk vakker og med store utvidelsesmuligheter – ble vi mottatt av Harald∗ og Carli∗; Theo∗ lå i sin seng med et skadet ben. De så begge utmerket ut – kjekke og solbrente, Harald og Theo var kommet til Firenze efter et opphold i Taormina, og Carli kom direkte fra Egypten og Grekenland.
Og så bilte vi hit opp til Alices villa "Il Poderino"∗ – det er det siste hus på den kant innenfor byen Firenzes grenser.
På gårdsplassen ble vi mottatt av Alice∗ og efter et hjertelig gjensyn med henne, håndhilstes vi med hele tjenerskapet – 3 mannlige og 3 kvinnelige tjenere – der sto oppstilt bak sitt herskap for efter italiensk skikk å by husets gjester velkommen.
Og så var det bad, hurtig omkledning og middag i den festlige spisestue – selve rommet, innredningen og møblene satt i florentinsk renessanse.
-----
Da piken i morges hadde slått sjalusiene tilside, flommet solen inn i vårt værelse, og vi kom oss hurtig i klærne.
Vi har fra våre vinduer utsyn over et eiendommelig toskansk landskap. Vi ser intet av byen og har følelsen av å være langt ute på landet. Landskapet er innhyllet i den sølvdis, som vi kjenner fra de tidlige morgener i Paris, og som har en egen eiendommelig charme.
Under våre vinduer slynger gule, hvite og røde roser seg i rik fylde oppover villaens murer og vegger, og nede i haven er Giovanni, gartneren, hvis bekjentskap vi gjorde i går aftes, i fullt arbeid med sine blomster sammen med sin medhjelper. Her arbeides skjærtorsdag og langfredag som enhver annen hverdag.
Efter en petit dejeuner viste Alice oss rundt i villaen.
"Il Poderino" – der betyr "det lille jordstykke" – er en villa fra det 15. århundre, der har tilhørt Medici-familien, hvis våpen er innfelt i muren over inngangsdøren, og som vel av denne har vært benyttet som et tilfluktsted fra byen ved enkelte anledninger, likesom de rike borgere i Trondhjem og Oslo hadde sine hager og løkker i byen eller ved bygrensen, hvor de reiste ut og tilbrakte noen timer om eftermiddagene eller aftenene på de varme sommerdager.
Villaen er så vel i sitt ytre som i sitt indre omtrent uforandret fra den tid, den ble bygd, men dog forsynt med det nødvendige av nåtidens komfort. Eierne har behandlet den med megen pietet, så den har bevart hele sin karakter. I værelsene er det høyt under taket, der alltid er kunstnerisk utsmykket, vinduene ofte anbrakt høyt oppe på veggen med sine små ruter, store klebersteinskaminer i nesten alle værelser, de gamle steingulv og steintrapper er bevart, og litt hver sted de skjønneste smijernsarbeider fra det 15. århundre.
Av slike er der også mange i hagen, der omgir villaen.
Alice har møblert villaen utelukkende med gamle florentinske møbler – mest i bøketre, og også alle kunstsaker og malerier skriver seg fra renessansetiden, så man virkelig har følelsen av å være i et gammelt florentinsk patrisierhjem fra den tid.
Hagene bugner allerede av all Sydens fargeprakt. Alle mulige slags roser, tulipaner, hyasinter, de forskjelligste sorter av liljer, kameliaer og azaleaer sto i fullt flor, og langs hagemuren slynger seg roser og glyciner i all sin fargeglede.
I store, kunstnerisk modellerte leirkar er anbrakt sitron‑ og appelsintrær, hvis gylne frukter glimter i solen.
Fontener med gullfisk, gamle brønner og smijernsporter rundt om i hagene.
I dens ene hjørne er villaens huskapell, der ble sekularisert av pateren, da Alice overtok villaen for 12 år siden. Man har nå oppdaget at der er skjønne fresker, som har vært overmalt, på kapellets vegger, og Alice, som har brukt det som et slags oppbevaringsrom for hageredskaper og lignende, tenker derfor å la kapellet restaurere og bringe tilbake til sin gamle skikkelse.
Kl. 11 sto bilen for døren for å føre oss ned til byen.
-----
Det sies at alle gode borgere i Firenze, der har noen aktelse for seg selv, i dag – skjærtorsdag – må overvære en eller annen messe i minst 7 av byens kirker.
Og det var vår hensikt å begynne vårt besøk i Firenze med i alle fall å høre en messe i et par kirker. På turen ned til byen ombestemte vi oss imidlertid og utsatte dette til i eftermiddag, idet vi fant det mest formålstjenlig å benytte vår første formiddag her til å bile rundt i byen og få en liten oversikt over den, hvor overfladisk den enn måtte bli.
Vi stanset først ved plassen foran kirken Maria de Novella∗, derefter på domkirkeplassen med Firenzes hovedkirke∗ og med Giottos∗ campanile∗ og Baptisteriet∗ med Ghibertis∗ berømte bronseport. Vi tok derefter til Piazza di Signoria∗, der straks gjorde et betagende inntrykk på oss som en av de vakreste plasser Europas gamle byer rommer, omringet som den er av gamle palasser. Overfor det gamle rådhus, Palazzo Vecchio∗, har man den berømte Loggia di Lanzi∗ med sine mange billedhuggerverker, hvorfra byens myndigheter i byens velmaktstid talte til borgerne.
Så dro vi videre gjennom Via Tornabuoni∗ med byens flotteste butikker og hvor det moderne liv pulserer ned til Lungarno∗, den bekjente gate langs Arnos bredd. Arno∗ flyter bred og mektig, men gir oss ikke egentlig noe skjønnhetsinntrykk med sine gulgrå skitne vannmasser. En rekke vakre broer fører over elven og forbinder byens to deler. Vi går igjen ut av bilen og tar en spasertur over den selebre Ponte Vecchio∗ med sine overbygninger og sine rekker av butikker, hvor Firenzes gullsmeder og antikvitetshandlere holder til huse.
Og sluttelig kjører vi opp til Piazzale Michelangelo∗ – hvis midtparti prydes av en avstøpning av kunstnerens statue av David∗ – og hvorfra der er en praktfull utsikt over byen, hvor Giottos campanile og domkirkens og kirken St. Croces∗ kupler hever seg opp over husmassene og lyser opp i soldisen, der ligger som et slør over byen.
-----
Efter lunch og en liten siesta bilte vi igjen ned til byen for å overvære messene i et par av kirkene. Vi valgte dem i domene – Cattedrale di Santa Maria del Fiore∗ – og i Santissima Annunziata∗.
Førenn vi begir oss inn i domkirken, beundrer vi Ghibertis bronsedører til Baptisteriet – enestående kunstverker, som gir oss betagende skjønnhetsinntrykk. Med rette er disse bronsedører blitt og har alltid vært Firenzes stolthet. De er resultatet av årtiers arbeid og ble satt i verk ved innsamling blant Firenzes borgere midt under "svartedauens" herjinger som et bønneskrik til alle himmelske makter om nåde og hjelp mot denne fryktelige pest.
Selve domens ytre med de vekslende sorte og hvite marmorbebelegg og beliggenheten – flankert som den er av Giottos vidunderlige campanile og med Baptisteriet på den annen side av plassen – og dens dimensjoner kan ikke unnlate å virke imponerende. Også reisningen av denne kirke skyldtes en folkebeskatning (i 1297) – og generasjon efter generasjon arbeidet på dens fullførelse. Den krones av den berømte kuppel, som skyldes Brunelleschi∗, der seiret i en konkurranse med mange andre av Firenzes store kunstnere.
Også kirkens indre imponerer jo ved sine dimensjoner og gode proporsjoner – men for øvrig skuffet det meg. Kirken virket kald og temmelig naken, hvilket vel for en del skyldtes, at alle de mange malerier i kirken – som i alle kirker her – er omhyggelig tildekket i den stille uke. Først påskedags morgen lyser de igjen i all sin prakt.
Da vi kom inn i kirken, var messen i full sving med akkompagnement av orgel og stort orkester. Den vakre musikk og sang og den masse høyere og lavere prelater i sine dels hvite, dels fargerike tabarer∗ der deltok i messen, korguttene med sine svingende røkelseskar kunne jo ikke unnlate å gjøre et visst inntrykk. Men noen følelse av andakt var der ikke tale om, da folk hele tiden passerte ut og inn i kirken og snakket høylydt uten ringeste hensyn. Man hadde det bestemte inntrykk, at det for dem kun gjaldt å ha vært innom de 7 kirker og hørt litt av det reglementerte antall messer.
Fra domen gikk turen til Annunziata-kirken. Plassen, hvor kirken ligger, er meget vakker, omgitt som den er av gamle palasser og andre monumentale byggverk, hvoriblant hittebarnshospitset – Spedale degli Innocenti∗, egentlig oppført som laugshus for byens silkevevere – og som også skyldes den geniale Brunelleschi, hvis fasade er smykket med Andrea della Robbias∗ skjønne og eiendommelige medaljonger i keramikk.
Også i Annunziata-kirken – der er bygd omtrent samtidig med domkirken, og hvis senere utvidelser og utsmykning skyldes Michelozzo∗ – var der stor messe med den herligste musikk, men med den samme forstyrrende uro.
Kirkens vakre inngangsportal og det eiendommelige tak i barokkstil festet jeg meg særlig ved.
Da vi efter vårt besøk i de 2 kirker ennå hadde god tid, før vi skulle kle oss om til middag, bilte vi opp til Fiesole∗, den gamle by fra etruskertiden i høyden over Firenze, kjent som by atskillig tid før Firenze ble anlagt. Det var en vidunderlig tur i den varme og solfulle eftermiddag. Også fra Fiesole er der en praktfull utsikt over Firenze – men forskjellig fra den, vi hadde fra Piazzale Michelangelo, og den nedgående sol flammet av rødt over byen ved Arno.