Ad Notam Online | Forsiden | Bind 18: 1937
Oslo, 30. januar 1937
I natt avsaes i Moskva dommen i den motbydelige prosess∗, der har versert for domstolen der mot en rekke av de betydeligste menn, der dannet Lenins garde i revolusjonens første tid i Russland. De var anklaget for å stå i forbindelse med den landsforviste Trotzky∗ og sammen med ham å ha gjort seg skyldig i landsforræderi og villet utlevere Russlands militære planer m.v. til en fiendtlig stat (Tyskland). Det merkeligste ved prosessen var, at de tiltalte åpent erkjente, at de hadde gjort seg skyldig i, hva de var anklaget for – at de hadde stått i hemmelig forbindelse med Trotzky og sammen med ham gjort seg skyldig i høyforræderi, konspirasjon mot staten m.v., og at de derfor fortjente de strengeste straffer.
Man har imidlertid vanskelig for å tro, at dette skulle være sant, og det er vel heller så, at tilståelsene er fremkommet for om mulig å unngå dødsstraff eller i alle fall å redde sine nærmeste. At disse bolsjevismens koryfeer skulle være så korrupte og foraktelige, som de selv har villet gjøre seg til, er helt utrolig.
For en enkelt av de anklagedes vedkommende, nemlig Pjatakov∗, kan man med temmelig stor sikkerhet her i Norge kontrollere, at hans tilståelse ikke er overensstemmende med sannheten. Han medgår nemlig at han også personlig per flymaskin hadde avlagt besøk hos Trotzky under dennes opphold i Norge. Nå er forholdene her så gjennomsiktige, at et besøk per flymaskin hos Trotzky på Ringerike ikke kunne gå ubemerket hen. Men ingen har observert noe slikt fly, og Trotzkys husvert på Ringerike benekter kategorisk at Trotzky har mottatt eller kunnet motta et sådant besøk uten hans vitende.
Pjatakov og med ham 13 andre av Lenins gamle venner dømtes til døden, mens Radek∗ og den tidligere ambassadør i London Sokolnikov∗ til alles forundring slapp med 10 års fengsel, og Stroilow∗ og et par andre endog med 8 års fengsel.
Hele denne komedie i Moskva har da også falt de hjemlige salongkommunister hardt for brystet – og de kan ikke skjule sin store skuffelse, men utenfor de intellektuelles krets er det kun bifall og begeistring over dette som overfor alt annet, der stammer fra det forjettede land, Sovjet‑Russland.
Siden mordet på Kirov∗, der var Stalins nærmeste venn, skal Stalin∗ ha levd i en stadig angst for sitt eget liv og lidd av kronisk forfølgelsesvanvidd. Han ser spøkelser ved høylys dag og mener overalt å spore anslag mot staten eller rettere mot ham selv. Og som alle diktatorer, der før eller senere gripes av stormannsgalskap og handler, som om de sto over alt, som heter ansvar, slår også Stalin ned for fote, så snart den svakeste mistanke får grep i ham, og selv tidligere venner og medarbeidere ryddes skånselsløst av veien, hvis han tror de står ham i veien.
Stalin har nå ryddet godt opp. Alle, fra hvem han kunne vente eller frykte noen opposisjon, har han sans phrase∗ kappet hodet av.
All makten er nå hos Stalin og hæren – utviklingen i Russland synes å arte seg som den i Frankrike efter revolusjonen – kun at alt går i et meget langsommere tempo.