Ad Notam Online | Forsiden | Bind 18: 1936
Oslo, 31. desember 1936
Når det svunne års resultater nå skal gjøres opp, må det vel sies, at året 1936 for det norske folk stort sett har vært et lyst og lykkelig år. Arbeidsløsheten er gått noe ned, handel og sjøfart synes å "blomstre" som ikke siden 1929 – og det synes som om det ikke alene er de store rustninger – der særlig i England foregår med febrilsk fart for å innhente det forsømte – som ligger til grunn for den økonomiske oppgang. Der er et alminnelig behov for råstoffer og varer rundt om i verden, det synes som om lagrene, som man på grunn av krisen har holdt mest mulig minimale, har vært så uttømte at de måtte fylles for å tilfredsstille de nødvendigste behov. Hadde ikke den autarkiske bevegelse∗ vært så utbredt, ville man sikkert ha måttet karakterisere det år, som gikk, for "særlig gode tider".
Arbeiderregjeringen her hjemme har i høy grad hatt hellet med seg. Statsinntektene flyter inn i statskassen med betydelig større beløp enn ventet, og dens og Stortingets flotthet i bevilgninger, der har drevet budsjettet opp i høyde med de høyeste tidligere, der ved krisens inntreden gjorde stillingen meget prekær, synes denne gang ikke å ville medføre altfor alvorlige følger.
Jeg føler meg imidlertid forvisset om at de herskende partier ikke vil benytte seg av de gode tider til å skaffe staten noen reserver til å møte nedgangstidene med, når de melder seg, hvilket jo er like sikkert som amen i kirken, og at de heller ikke vil skaffe folket noen skattelettelser, hva hardt kunne tiltrenges. Norge er jo et av de hardest beskattede land. De rikeligere statsinntekter blir sikkert benyttet til å skaffe folket "panem et circenses"∗, og til alle mulige slags "krisebevillinger" – et ord man på det hold fremdeles ynder å benytte, skjønt det faktisk ikke kan sies å være krisetider lenger, men tvert imot oppgangstider.
Har vi det godt og rolig her oppe i det "quiet corner of Europe"∗, lever man i de store land fremdeles som på randen av en vulkan, og med en nervøs følelse av at krigen kan bryte ut når som helst, og da er det vel ikke meget håp om at de europeiske sivilisasjoner kan overleve den, når alle nye oppfinnelser og krigsmidler settes i sving.
Overalt – og særlig i diktaturstatene – er det hatet, misunnelsen og mistenksomheten, der sitter i høysetet. Nasjonalhat, rasehat, en forakt og kynisme for menneskeliv, der grenser til det utrolige. Og noen endring i dette kan vel ikke ventes, førenn det enkelte menneskes mentalitet blir lagt helt om, og man får øye for at det er samfølelse, brorskap og kjærlighet mellom menneskene innbyrdes og mellom statene – og det uten hensyn til rase og tro – der er det eneste, der kan bringe menneskeheten bort fra krigens avskyeligheter. Det er de gamle kristne idealer og respekten for det enkelte menneskes egenverdi, som alene kan føre verden fremover og gi den fred.
Men dessverre – det ser ikke lyst ut for, at det er den ånd, der kan få overtaket – i alle fall i en overskuelig fremtid.