Ad Notam Online | Forsiden | Bind 18: 1936
Oslo, 29. september 1936
Tross alle løfter til de mange franske småsparere, der jo teller et stort antall stemmer, som "folkefronten" gav under valgkampen om under enhver omstendighet å holde francen oppe, og gjentagelsen av de samme løfter ved regjeringstiltredelsen, har Léon Blums regjering∗ måttet gå til devaluering av francen, hva finansverdenen har ventet måtte skje før eller senere. Det var sikkert også et klokt skritt – særlig ved den overenskomst der samtidig er truffet mellom England, USA og Frankrike om et visst finansielt samarbeid. Forhåpentlig vil denne overenskomst lede til noen lettelse i de restriksjoner og bånd, der hviler som en mare over handelen landene imellom. Og at devalueringen vil gi den franske utenrikshandel et godt støt fremover, kan vel ikke være tvilsomt.
De resterende "gulland" Tyskland, Sveits og Holland forsikrer høyt og dypt, at de ikke finner noen grunn til å forandre sin pengepolitikk, men vil holde fast ved sin gullstandard. Men slike forsikringer er jo som regel sterkest, når man forbereder det motsatte.