Ad Notam Online | Forsiden | Bind 18: 1936
Oslo, 15. januar 1936
Nationaltheatret har hatt en stor suksess og mange fulle hus med Nordahl Griegs∗ skuespill (i 3 akter (14 billeder) og epilog), "Vår Ære og Vår Makt"∗, og det vil sikkert også bli tilfelle med Kjeld Abells∗ komedie i 21 billeder, "Larsen eller melodien som ble vekk"∗, på Det nye Teater.
Begge stykkene har det til felles, at de ikke byr på noen dypere menneskeskildring eller på noen konsekvent utvikling av det dramatiske stoff forfatterne har villet ta under behandling. Det er snarere en rekke bilder, der opprulles for tilskueren, med den hensikt å kaste lys over de ideer forfatterne vil forkynne.
Begge stykker er påvirket av film, som Nordahl Grieg også direkte benytter i sitt stykke – og sikkert også av russisk teater. Nordahl Grieg er jo nettopp vendt tilbake fra et flerårig opphold i Sovjet‑Russland.
Men for øvrig er forskjellen stor. Mens Nordahl Griegs skuespill for det meste er dyktig forkledd journalistikk med det mål å drive agitasjon for hans kommunistiske ideer, var Kjeld Abells komedie et virkelig kunstverk med megen charme, rikt på både poesi og vidd og skrevet med det smittende humør, der kaster et forsonende skjær over det dypt tragiske motiv, der ligger til grunn for komedien.
Nordahl Griegs skuespill lot meg helt uberørt – ikke en av de mange personer i "Vår Ære og Vår Makt" var virkelig levende mennesker, der var kun sjablonger, og der var i stykket ingen fordeling av lys og skygge. Man hadde ikke inntrykk av, at det var skrevet av en dikter, men snarere at det var laget av en journalist – og en journalist med skylapper på – der forstår sitt metier og som legger an på å kildre massenes sensasjonslyst og mindre gode sider.
Jeg var redd for at denne min dom kanskje berodde på, at jeg var blitt for gammel og ikke kunne følge med i det nye, der dukket opp. Jeg ble imidlertid beroliget, da Nini Roll Anker∗, der jo er moderne og radikal nok, sa, at hun var helt ut enig med meg.
Det nye Teaters forestilling "Larsen eller Melodien, som ble vekk" ble en av de teateraftener, man vil minnes lenge – og hertil bidro forfatteren og skuespillerne i skjønn forening.
Det er middelstandens, funksjonærenes lite lystelige liv, der behandles – alle dem "som kun er født og kun skal dø". Men alle disse Larsener føler også – en vårdag med sol og blå himmel – en melodi i sitt sinn, der gir håp og vekker ærgjerrighet – en melodi, der imidlertid som regel blir borte i hverdagens slit og søndagenes evige einerlei.
Larsen ble spilt av en for meg helt ny og ukjent skuespiller, Carsten Winger∗, med stor nerve og dyktighet. Det er virkelig en kunstner, der snart vil være å finne i første rekke.