Ad Notam Online | Forsiden | Bind 18: 1935
Oslo, 18. desember 1935
Under inntrykk av den store italienske fremgang i Etiopia og formentlig også i forståelsen av, at de økonomiske sanksjoner alene ikke fører frem, men kun synes å sveise folket – der opinionen var meget delt om hvorvidt Mussolini∗ handlet riktig ved å innlate seg på denne krig – sammen til en kompakt enhet, der samlet og begeistret slutter opp om Mussolini, har de to utenriksministre i England og Frankrike Samuel Hoare∗ og Laval∗ fremmet et fredsforslag, ved hvilket der visstnok gir Italia både større landevinninger og andre fordeler, men som dog opprettholder det etiopiske rike og keiserens suverenitet.
Når England, der jo har inntatt en meget steil holdning overfor Italia og ikke har villet antyde noen som helst innrømmelser overfor "angriperen", er gått til dette skritt, er det sikkert ikke fordi Mr. Samuel Hoare – som det antydes i pressen – er blitt overrumplet og lurt av Laval, men fordi han har vært på det rene med at alene en krig ville kunne sette en stopper for Mussolinis erobringspolitikk, hva England – som jo gjennom flere år har avrustet – ikke har funnet tiden inne til, så meget mer som Samuel Hoare formentlig har vært fullt på det rene med at den praktisk talt enstemmige tilslutning fra Folkeforbundets medlemmer om de økonomiske sanksjoner overfor Italia ikke ville holde, hvis spørsmålet kom til å gjelde militære sanksjoner.
At England og Frankrike på forhånd hadde sikret seg Italias godtakelse av deres fredsforslag, må anses som sikkert.
Det hele faller imidlertid i fisk, fordi opinionen i nasjonalforsamlingen og i England også oppfatningen hos "the man in the street", der alltid har spilt en viktig rolle i engelsk politikk, forlangte, at der ikke skulle fires en tomme overfor et land, som hadde krenket folkeforbundets pakt, og at man måtte gå til "the bitter end".
Så sterk var opinionen i England, at Samuel Hoare må innlevere sin avskjedsansøkning som utenriksminister.
I Frankrike var meningene om fredsforslaget visstnok delt, men animositeten mot det fra venstrepartiene gav seg ikke slike kraftige utslag som i England.
Vi kommer således ikke til å feire julen i fredens tegn.
Nå spørs det, om folkeforbundsmaktene og spesielt England makter tross alt å vriste seieren ut av Italias og Il Duces∗ hender.