Ad Notam Online | Forsiden | Bind 18: 1935
Oslo, 8. oktober 1935
Den 2. oktober marsjerte de italienske tropper over den etiopiske grense. Verden skal på ny oppleve alle en krigs redsler. Det viser seg på ny at menneskene – alle fremskritt og all utvikling til tross – er og blir de samme. Mentaliteten, eller i alle fall grunntrekkene i den, endres ikke – rovdyrinstinktet lever videre og den svake ferniss, hvormed det søkes dekket, viskes hurtig vekk.
Efter alle de troppeforsendelser, som Italia hadde foretatt til sine afrikanske besittelser, og alt det krigsmateriell, der likeledes var innskipet dit, og under hensyn til de milliarder av lire, dette hadde kostet den ikke altfor velspekkede italienske statskasse, måtte jo enhver med alminnelig sunn menneskeforstand forstå, at Mussolini∗ forlengst hadde besluttet å ville ha krigen, koste hva det koste ville.
Italias krigerære og prestisje skulle for enhver pris gjenopprettes efter det forsmedelige nederlag ved Adua∗ (Aduwa), der gjennom mer enn en menneskealder har svidd enhver italiener i sjelen, og det overbefolkede og råstoffhungrende Italia skulle skaffes mer alburom og kreve sin plass i solen. Når det gjaldt slike hensyn, blåste Mussolini Folkeforbundet∗ og den engang av Italia sluttede pakt et langt stykke.
Men det merkelige er, at Folkeforbundet ikke forlengst har tatt affære, men rolig har sett på alle Mussolinis forberedelser, og det skjønt de makter, der har villet hviske Mussolini noe i øret om denne krenkelse av en av ham inngått pakt han sto i begrep med å foreta, er blitt blankt avvist.
Først nå da krigen allerede er en kjensgjerning, skriker de opp om det skjendige overfall på et av Folkeforbundets egne medlemmer med tilsidesettelse av alle bestemmelser i forbundspakten.
Hadde England og Frankrike for måneder siden gjort Mussolini oppmerksom på, at de ville ta affære og gå til det ytterste, hadde Mussolini måtte vikt tilbake! Nå peker han kun nese av dem alle.
Folkeforbundet har nå praktisk talt enstemmig erklært Italia å være angriper og vil også gå til sanksjoner – foreløpig økonomiske – mot angriperen.
Det svir selvfølgelig, at den øvrige verden på denne måte så og si gjør Italia til "varg i veum"∗. Men der er herved også den fare, at Italia lar alle hensyn til andre fare og intet enser, som kommer i veien for dets mål.
Kjensgjerningen viser enda en gang, at diktatur og krig hører uløselig sammen.
Hvordan vil det gå i denne krig? Mange mener, at krigsførselen for Italia vil by på så mange vanskeligheter – særlig med hensyn til terreng og klima – at Mussolini til slutt må gi opp, og det føres stadig i marken at Italia ikke har vunnet noen krig siden det østromerske rike.
Men man glemmer da, at Italia er i besittelse av og har overført til Etiopias grenser all den djevelskap av moderne krigsvåpen som den senere tids oppfinnelser har frembrakt, og som vil spre en ødeleggelse og en terror, som vil overraske og helt intimidere de primitive krigere der nede, for hvem alt slikt formentlig er helt ukjent.