Ad Notam Online | Forsiden | Bind 18: 1935
Oslo, 24. september 1935
I går var vi til middag hos Johan Bojer∗ ute på Hvalstad – en middag til ære for vår minister i Lissabon, herr Koren∗. Bojer har jo nylig besøkt Portugal og ble der hedret og hyllet på mange måter, bl.a. ved fester ved flere av landets ledende universiteter.
Ved kaffen hadde jeg en lengre samtale med minister Koren og benyttet anledningen til å få vite litt om den portugisiske finansminister Oliveira Salazar∗, om hvis gjenreisning av Portugal man har hørt så meget, og som nå i de siste 4 à 5 år styrt dette land med diktatorisk makt, og har brakt det tidligere så rikt florerende partiuvesen til helt å forsvinne.
Minister Koren fortalte, at Oliveira Salazar er en statsmann av helt ekstraordinær støpning, en politiker helt fri for alle de mange tvilsomme egenskaper, der regelmessig kleber ved en parlamentariker.
Salazar, der er sønn av alminnelige jevne bondefolk, var professor i statsøkonomi ved universitetet i Coimbra∗, hvor han var høyt aktet og elsket av kolleger og elever, da han av general Gomes da Costa∗, som efter en rekke revolter hadde etablert et militært styre i Portugal, kaltes til å overta stillingen som finansminister.
Han avslo lenge, men gikk til slutt med på å overta stillingen, da han så at statens finansielle stilling var så slett, at den nærmest måtte betegnes som bankerott. Men han møtte så mange politiske intriger, at han efter ganske kort tids forløp oppgav stillingen. Men da den finansielle stilling ble verre og verre, sendte man på ny bud efter professoren i Coimbra, og nå gav de styrende ham full diktatorisk myndighet over landets finanser. Det var i året 1928. Og han gikk straks til nedskjæring av statens budsjett og bringe balanse i det. Men ikke alene det, han tok også positive skritt til utnyttelse av landets rikdomskilder. Og i løpet av noen få år greide han ikke alene å redde Portugal fra finansielt kaos og ruin, men å gjøre det til et rikt og lykkelig land, der nå ansees som et av de mest kredittverdige land i Europa. Salazar har vært som noe av en trollmann, som legenden allerede har bemektiget seg, og selvfølgelig er han æret og elsket av hele folket. Og ikke minst fordi han er en helt ut uegennyttig og rettferdig statsmann, der fortsetter å leve sitt tarvelige og enkle liv. Han sees sjelden og avskyr å stikke seg frem eller bli gjenstand for ovasjoner. Han vier seg helt til sitt arbeid, avskyr all offentlighet og vil aldri holde taler.
Portugal – som tidligere var det ideelle arnested for revolter og intrigerte politikere, for hvem det kun gjaldt å berike seg selv og tilgodese sitt partis snevre interesser – ånder på ny fritt, og dets handel og økonomiske liv blomstrer. Den belgiske dikter Maurice Maeterlinck∗ skrev nylig om Portugal at dette land, som er et av de vakreste man kjenner, nå også er blitt et av de lykkeligste land i det ellers så herjede og vanskelig stilte Europa.
Det er vel første gang, at en professor uti statsøkonomi har vist seg å kunne utnytte sin viten også i det praktiske liv.
Det var i 1932, at presidenten i den portugisiske republikk anmodet Salazar om å overta også stillingen som regjeringens sjef og i virkeligheten betrodde ham stillingen som leder av hele det politiske liv i republikken. Og Salazar regjerer nå de facto Portugal som diktator.
Jeg spurte minister Koren om Salazars politiske anskuelser – om han kunne betegnes som konservativ, liberal, radikal eller sosialist. Ministeren mente, det var vanskelig å svare på, men at Salazar gjentatte ganger hadde betonet at det ville være den rene galskap å tro, at den private kapital kunne bortelimineres, men han var samtidig på det rene med at den måtte disiplineres og mer tjene kollektive formål enn hittil.