Ad Notam Online | Forsiden | Bind 18: 1934
Oslo, 9. november 1934
Den union sacrée∗, som efter februaropptøyene i Paris i år ledet til dannelsen av ministeriet Doumergue∗, hvori alle partier – unntatt kommunistene og de sosialister, der sogner til Léon Blum∗ – var representert, skulle ikke vare lenge. De venstre‑radikale begynte, så snart de så at faren var over for denne gang, atter å intrigere. Det var dem en pæl i kjødet, at et ministerium under moderat ledelse skulle sitte ved makten, all den stund det var de radikale der hadde flertall i deputertkammeret, og da Doumergue ville ha gjennomført forfatningsreformer, der skulle styrke regjeringens maktstilling, brast det.
Doumergue trakk seg tilbake og reiste igjen til sitt kjære Sør‑Frankrike, og en av medlemmene av hans regjering, Flandin∗, dannet det nye ministerium i løpet av 12 timer, med vesentlig de samme ministre som i Doumergues, med unntak av marsjall Pétain∗ og høyremannen Tardieu∗.
Flandin var her oppe for et par år siden som foredragsholder i Norvège–France∗, og jeg ble da forestilt for ham ved en middag, som denne forening ga til ære for ham i Grand Hotel.
Han var en distingvert aldrende herre, høy og storbygd, mer en angelsaksisk enn en fransk type. Hans foredrag om den økonomiske krise var vel underbygd og fremførtes med en viss kjølig eleganse, uten den vanlige franske veltalenhets charme.
Flandin var ledsaget av sin frue, der så meget representativ ut og som sikkert vil kunne gjøre les honneurs i ministeriets salonger med all mulig anstand.