Ad Notam Online | Forsiden | Bind 18: 1934
Oslo, 19. november 1934
Min svoger Christian Mathiesen∗ ringte meg opp i går aftes og brakte oss det triste budskap, at vår venn Harald Løvenskiold∗ var død for en times tid siden på Røde Kors klinikk∗.
Han hadde følt seg dårlig i vår og var blitt lagt inn på Røde Kors til undersøkelse. Man hadde imidlertid ikke kunnet finne noe galt. Utover høsten har vi flere ganger vært sammen med ham i selskaper, og han var tilsynelatende frisk og i godt humør.
For en 8 dagers tid siden måtte han imidlertid på ny inn på klinikken, og det viste seg da, at han hadde langt utviklet kreft, og det var vel derfor det beste for ham at han fikk dø så snart.
Harald Løvenskiold var en av Barbaras∗ beste venner helt fra ungdommen av, og jeg hadde også lært å sette pris på ham og hans mange gode egenskaper. Visstnok var hans intelligens og hans kunnskaper ikke særlig store eller omfattende, men han var en trofast venn og en, der gjerne ville gjøre det beste for alle. Han var en av landets største arbeidsgivere, og han var en god arbeidsherre for sine mange husmenn, leilendinger og tømmerarbeidere. Der hersket mellom dem, til tross for alle omveltninger, ikke noe av tidligere tiders patriarkalske forhold. Han kjente dem alle personlig og også kona og barna, interesserte seg for deres ve og vel. Hans arbeidere fikk gode lønninger, og han sørget også for at de skulle bo så godt som mulig. Det var derfor kun naturlig at arbeiderne på sin side holdt av ham og respekterte ham.
Uten egentlig å være storstilt, hadde Harald Løvenskiold dog alltid forståelsen av, at både "richesse" og "noblesse oblige"∗.
Vår sønn Kai∗ hadde i Harald Løvenskiold en rørende og trofast faderlig venn. Kai hadde som venn av den eldste sønn Carl Otto∗ vanket i det Løvenskioldske hjem helt fra barneårene og var nesten som en sønn i huset der. Og også efter at Kai var blitt voksen, har han alltid møtt det mest trofaste vennskap og gjestfrihet hos Harald Løvenskiold. For Kai vil det derfor bli et stort savn efter ham.