Ad Notam Online | Forsiden | Bind 18: 1934
Oslo, 6. september 1934
Det har vært 3 temmelig anstrengende festdager. Den 2. september var der akademisk festforestilling i Nationaltheatret med oppførelse av Ibsens∗ "Kjærlighetens komedie"∗. Dette stykke passer jo fortrinnlig i en akademisk festforestilling – og særlig vakte forestillingen minner hos oss, der hadde tatt artium ved Trondhjems katedralskole i 1884. Det var om våren det år, at skuespillere fra den nationale scene i Bergen fremførte "Kjærlighetens komedie" på Trondhjems Theater med Sofie Reimers∗ som debutant i Svanhilds rolle og den den gang helt unge skuespiller Nicolai Halvorsen∗ som Falk og vakte stor begeistring blant alle os gymnasiaster og våre venninner. Det var en hel begivenhet for oss unge, som jo så sjelden hadde hatt anledning til å se norsk skuespillkunst, og er blitt oss et minne for livet.
Men – det er løpt meget vann i havet siden den tid, og der har unektelig også lagt seg en del støv over de Ibsenske vers. Jeg hørte, at ungdommen fant stykket altfor lite "up to date" – og kjedet seg. Men for oss gamle, som setter pris på versets kunst, og som kunne møte alle de kjente replikker med gjenkjennelsens glede, ble oppførelsen, til tross for at Gerd Egede-Nissen∗ ikke var noen ideell Svanhild – dertil savnet hun for mye varme – og at Olafr Havrevold∗ ikke helt maktet Falks rolle, skjønt der var mange gode tilløp, allikevel en opplevelse.
Teaterforestillingen drog lenge ut – og vi kunne først gå til bords til supeen i Grand Hotel ved 12-tiden. Jeg hadde en for meg ukjent dame – fru ekspedisjonssjef Woxen, enke efter min artiumskamerat Sigurd Woxen∗ – til bords. Hun var imidlertid meget tekkelig og underholdende, hva jeg satte stor pris på, da jeg selv unektelig var temmelig trett og søvnig, førenn vi gikk fra bordet ved 2-tiden om natten.
Sigurd Høst∗ holdt en morsom, formfullendt og spirituell tale for damene, den beste og kanskje den eneste virkelig gode tale under jubileet.
Den 3. september var der så den alminnelige immatrikuleringsfest i universitetets aula med professor Halfdan Koht∗ som hovedtaler – en festtale så terre á terre∗ som vel mulig, uten enhver glans og stemning, tørr og formløs. Og om aftenen den store middag i K.N.A.∗ – hvor ca. 70 av jubilantene var til stede – med de vanlige store taler og mottagelser av deputasjoner, hvorpå igjen fulgte taler fra begge sider. Noen særlig høy feststemning hersket da heller ikke her.
Hovedtalen ble holdt av min venn og kompanjong Hieronymus Heyerdahl∗. Den var som alltid, når han holder taler, både formelt og reelt god og vel oppbygd, og den fikk glans ved den hyllest han fikk anledning til å gi de unge av i dag, som så ofte er gjenstand for misoppfatning og mangler forståelse fra oss eldre. Men man fikk allikevel inntrykk av, at han var trett og ikke helt opplagt. Som formann i festkomiteen hadde der jo også vært lagt mange byrder på hans skuldre.
Karl Wefring∗ holdt talen for universitetet – en flytende strøm uten poenger og bærende tanker, og en enkelt gang også taktløs.
Derimot var professor Wedervang∗ – der representerte rektor, der hadde forfall – meget heldig i sin svartale; den var både spirituell og tankevekkende og ble fremført med megen veltalenhet.
Den morsomste av festdagene ble dog den 3. dag, der ble viet kameratene fra Trondhjems katedralskole. Vi var jo det første kull studenter, der tok artium ved skolene, og vi hadde derfor – i motsetning til de tidligere kull, der hadde tatt artium ved universitetet – ikke så mange minner felles med studentene utenfor skolen fra russedagene. Dessverre var det ikke så mange av mine gamle klassekamerater der var kommet med til jubileet, og mange av dem er jo også døde og borte. En av mine beste venner, overlege Alexander Holst∗, hadde således sendt avbud.
Men jeg samlet da dem, som var kommet, til en middag her i hjemmet. Det var Johan Bruun∗, Carl Collin‑Hansen∗, Johan Dons∗, Karl Wefring fra klassen samt Adam Trampe Bødtker∗ og Theodor Sommerschield∗, der hadde tatt artium ved Trondhjems skole, og dessuten Hieronymus og Sigurd Høst. Og vi hadde en riktig festlig stund og oppfrisket minner fra de unge dager.
Om formiddagen hadde Hieronymus lunsj for en del jubilanter. Den var også meget munter og stemningsfull.