Ad Notam Online | Forsiden | Bind 18: 1934
Gausdal Høifjeldssanatorium∗, 12. august 1934
Mens vi i juli hadde strålende vårsol og varme hver dag omtrent, har været her oppe i august vært meget variabelt, og der er sørgelig mange regnværsdager.
Da vi kom hit opp, var der proppfullt her, men det ustadige vær har jaget mange hjemover. Men her er dog tilstrekkelig mange av den gamle garde. Og jeg har fått en meget hyggelig sidemann til bords i høyesterettsdommer Eyvind Andersen∗.
Minister Irgens∗ er her også i år. Han viser ikke noen skuffelse over, at han ikke fikk ministerposten i London, som han gjerne ville hatt, og som det også ville være nokså rimelig, om han som tidligere gesandt der og senere utenriksminister hadde fått. Jeg vet, at kongen∗ gjerne ville ha sett Irgens i London, men Mowinckel∗ satte seg bestemt imot – efter Irgens'' sigende fordi han fant at han var for gammel til å befordres til en så krevende post. Colban∗ måtte vekk fra Paris, hvor han hadde støtt Hydro∗ og dettes generaldirektør Aubert∗ – der for øvrig er Colbans svoger – på mansjettene ved ikke å vise tilstrekkelig interesse for å skaffe innførselslisenser for Hydros produkter på det franske marked. Og han er derfor overflyttet til London. Hr. Colban sies for øvrig å gjøre alt mulig for å innynde seg hos Arbeiderpartiet for å kunne bli kalt til utenriksminister, hvis det skulle få regjeringsmakten. Til å begynne med var det visstnok meningen at minister Bachke∗ skulle fått London. Men da den engelske dronning∗ fremdeles vegrer seg for å måtte skifte damer ved hoffet, og fru Bachke således ikke kunne få adgang der, fikk hr. Bachke Paris isteden.
Irgens fortalte meg forleden følgende ganske fornøyelige ordspill:
De forskjellige lands legasjonssjefer i Rom pleier å komme sammen til uformelle selskapelige sammenkomster en aften om måneden. I en av disse – kort efter Hitlers∗ besøk hos Mussolini∗ i Venedig – kom samtalen inn på, hva disse to diktatorer egentlig hadde sagt hinannen under møtet, hvorpå en av de til stedeværende – såvidt jeg erindrer den tsjekkiske minister – spøkefullt bemerket: Hitler har selvfølgelig bøyd seg dypt for Mussolini med et "Ave Imperator!"∗, som av Mussolini er besvart med et "Ave Imitator!"∗
Telegrafen har brakt meddelelse om, at også Tysklands grand old man, rikspresident von Hindenburg∗, er gått bort. Man var jo for øvrig i den siste tid forberedt på at døden kunne inntreffe når som helst.
Rikspresident Hindenburg var prøysser og av godseierfamilie, og han hadde alle den prøyssiske landadels beste egenskaper. En utpreget pliktfølelse og en aldri sviktende troskap mot keiser og fedreland, for hvis vel og fremgang han var rede til å bringe ethvert offer, og som han viet all sin arbeidsevne, like til han nå høyt opp i 80-årene gikk inn til døden.
Eiendommelig er det, at Hindenburgs storhetsperiode som militær hærfører og som statsmann først begynte da alderen allerede hadde satt ham utenfor aktiv tjeneste og andre pleier å nyte sitt otium. Ved krigsutbruddet i 1914 levde han som general a.D.∗ i Hannover, og krigen var allerede i full gang da keiseren igjen kalte ham til aktiv tjeneste (og dessverre oppfylte et brennende ønske hos Hindenburg selv) og betrodde ham en ledende stilling på østfronten, hvor Hindenburg fra tidligere var godt kjent.
Hindenburgs store fortjeneste som hærfører er, at han snart befridde sitt land for annen gang fra de russiske armeers side, idet han vant avgjørende seier over disse i de store slag ved Tannenberg∗ og ved de Masuriske sjøer∗ – det siste et av de blodigste og grusomste slag historien kjenner. Men kanskje enda større fortjeneste vinner han seg ved, da nederlagets time kom for hans fedreland, og alt var i oppløsning, og kaos truet landet på alle kanter, i full orden å føre de tyske hære tilbake fra krigsskueplassen til hjemmet.
Hindenburg var nærmest en olding, da han i en alvorlig situasjon på ny stilte seg til sitt lands tjeneste og lot seg velge til Tysklands rikspresident. Som rikspresident utfoldet han visstnok ikke noen særlig glimrende egenskap og hadde vel i det hele ikke noen større anlegg som statsmann, men han skaffet seg stor respekt både innenfor og utenfor landets grenser ved sin lojalitet mot den tyske republikk, som han som keisertro vel ikke næret noen særlig varme følelser for i sitt hjerte, ved sin plikttroskap og rettsindighet.
Allerede før Hindenburg lukket sine øyne, hadde Hitler latt utferdige en lov, som bestemmer at rikspresidentverdigheten fremtidig skal være forbundet med rikskanslerstillingen. "Der Führer" får således nå all makt i Det tyske rike samlet i sin hånd.
Visstnok har Hitler bestemt, at loven skal forelegges folket til sanksjon ved en folkeavstemning, der skal finne sted 19. august. Men dette er jo, som situasjonen nå er i Tyskland, en rent overflødig og tom formalitet.