Ad Notam Online | Forsiden | Bind 18: 1934
Oslo, 1. august 1934
I norsk politikk er alt flytende. Stortinget er gått fra hinannen efter en alt annet enn glorverdig sesjon.
Der har ikke vært noen som helst linje i den borgerlige politikk. Bondepartiet og Venstre har trukket til hver sin kant, og Høyres arbeid har vesentlig bestått i å bygge bro mellom disse to partier, for at det ikke skulle komme til ministerkrise, og de borgerlige partier ved sin egen splidaktighet bane veien for Arbeiderpartiet til regjeringsmakten.
Bøndene utover landet har det visstnok vanskelig – skjønt det er forskjellige tegn til bedring, og noen sannhet er det vel også i det gamle ordtak om, at når bonden ikke tjener penger, så går det også dårlig for landets øvrige næringer – men ved å gjøre statshjelp og understøttelse til landbruket på alle mulige måter og på alle kanter til politikkens alfa og omega, som Bondepartiet gjør, skyter det dog over målet. Bondepartiet er vel så meget et klasseparti som Arbeiderpartiet og er likeså hensynsløse som dette i valget av midler for å nå sitt mål. Og dets ledende menn truer stadig med å alliere seg med Arbeiderpartiet, hvis de andre borgerlige partier ikke bøyer seg for dets krav.
Hvis de borgerlige partier ikke snart slutter en felles front med et positivt program, og hvor de enkelte partier viser noen resignasjon i å ri sine kjepphester i disse vanskelige tider, er det ingen tvil om at det kun er et tidsspørsmål når regjeringsmakten går over til Arbeiderpartiet, hvor disiplinen og samholdet aldri brytes.
-----
Maréchal Lyautey∗ – en av de nobleste og mest sympatiske skikkelser i samtidens Frankrike – er avgått ved døden på sin eiendom Thorey i Lothringen i sitt 80. år.
Hva maréchal Lyautey har utrettet for sitt land som militær og kolonisator kan vanskelig vurderes høyt nok, og særlig har hans målbevisste og energiske arbeid i Marokko – senest som sitt lands guvernør der – vært av overordentlig betydning for Frankrike.
Maréchal Lyautey var utgått fra et miljø av høye militære og sivile embetsmenn, moren var av gammel lothringsk adel, og han var oppdratt i et hjem, hvor pliktfølelse og arbeid for sitt land dannet grunnpillaren. Han valgte den militære løpebane og fikk sin militære utdannelse i Saint‑Cyr∗ og gjennomgikk herfra generalstabskolen. Som offiser tilbrakte han den største del av sitt liv i koloniene og steg hurtig fra grad til grad.
Med sin store intelligens, sin arbeidsvilje og sin karakterstyrke ble han en militær fører av de sjeldne, og ved sin sikre taktfølelse og respekt for andres tro og skikker, fikk han en stor innflytelse og vant respekt hos de infødte i de kolonier hvor han virket og senere ble satt til å lede.
Maréchal Lyautey var ved siden herav et særpreget artistisk temperament. De brev, han skrev hjem fra sine opphold i Tonkin, på Madagaskar og senest i Afrika, viser en utpreget stilistisk evne og rommer små perler av den sarteste poesi. Og skrive brev, der er utkommet i flere staselige bind, gir solid uttrykk for en høysinnet og nobel tenkemåte.
Lyautey deltok ikke aktivt i verdenskrigen, men forble i sin stilling som generalguvernør i Marokko, hvorfra han kunne yte sitt land store tjenester ved å sende tropper, og til tross for at han så at vi blottet denne store koloni for tropper, forsto han å sette seg i slik respekt der, at der til tross for den agitasjon, der forsøktes satt i gang blant muhammedanerne, kunne holde kolonien pasifisert under hele krigen.
At maréchal Lyautey ikke passet inn i døgnets politikk i Frankrike, men her nærmest følte seg som en hund i et spill kjegler, vil ikke forundre. Under krigen ble han kalt hjem som krigsminister i Briands∗ ministerium i desember 1916, men politikernes småskårenhet og intriger bød hans renslige og rettsindige natur så imot, at han efter kort tids forløp efter en beveget sommer i kammeret forlangte sin avskjed, og han følte seg lykkelig, da han kunne ryste åket av og reise tilbake til sitt kjære Marokko.
At maréchal Lyautey åpent erkjente seg sine konservative og katolske sympatier, falt selvfølgelig ikke i makthavernes smak, og de politiske intriganter fikk ham – til Frankrikes skam og skade – til slutt bortmanøvrert fra hans stilling som generalguvernør i Marokko og erstattet med en alminnelig radikal partitraver, den tidligere minister Steeg∗.