Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1934
Oslo, 24. februar 1934
Det vakte bestyrtelse i byen i går, da middagsavisene meddelte, at den unge begavede skuespiller Odd Frogg∗ var styrtet ned fra balkongen utenfor hans leilighet i 8. etasje i det store nybygg ved Frogner plass∗ og var død umiddelbart efter under transporten til Ullevål sykehus. Bestyrtelse og oppriktig sorg. For Odd Frogg var foruten den talentfulle og intelligente kunstner også fremfor noen annen sjarmøren blant de unge skuespillere. Et vakkert ansikt, behersket av de store blå tungsindige øyne, en slank og elegant figur, og et organ, som behersket og kunne gi uttrykk for alle stemninger og var særlig charmerende i lyrisk bevegede opptrinn. Og hans talent var i stigning og utvikling fra sesong til sesong.
For Nationaltheatret, som for ikke lenge siden mistet den unge begavede skuespiller Einar Rød∗, som døde av tuberkulose, og som Odd Frogg kunne remplassere, vil Odd Froggs død være et tap som vanskelig lar seg erstatte.
Den siste rolle jeg så Frogg i på Nationaltheatret for et par uker siden, var som Dominique i Marcel Achards∗ lystspill "Domino"∗, som vel ikke i og for seg var noe betydelig dikterverk, men som gav Odd Frogg og Gerd Egede-Nissen∗ anledning til å utfolde en replikkunst og levere et samspill av det sjeldne. Og hvor så de unge og vakre og forelsket ut!
Litt tidligere i sesongen hadde man anledning til å beundre samspillet mellom disse to unge, begavede kunstnere i Helge Krogs∗ tre enaktere "Treklang"∗.
Odd Frogg debuterte – så vidt jeg erindrer i 1921 – som den unge Benedikt i Nini Roll Ankers∗ "Kirken"∗, og det stod klart for alle allerede da, at man her stod overfor et talent av de sjeldne.
Av andre roller, hvor han ytet utmerket kunst, erindrer jeg i farten løytnanten i det engelske krigsstykke "Journey''s End"∗, Mortimer i Schillers∗ ”Maria Stuart”∗ og den unge ødeland i Ben Jonsons∗ gamle skuespill ”Volpone”∗ – og fra hans kortvarige virke ved Det nye Teater minnes jeg hans brilliante og sitt fasetterte spill i de to franske stykker "Det svake kjønn"∗ og "Marius"∗.
Mens det av avisene i går middag syntes å fremgå, at Odd Froggs død skyldtes et ulykkestilfelle, ble det snart efter konstatert, at han selv hadde gjort ende på sitt liv.
Og ryktesmedene ville ha det til at hans venninne Gerd Egede-Nissen skulle være årsaken til den fortvilte handling. Man bebudet allerede pipekonsert for henne om aftenen, da hun skulle spille Irene i Ibsens∗ dramatiske epilog "Når vi døde våkner"∗.
Det var vår abonnementsaften i går, så vi var i teateret. Der var utsolgt hus, men alt gikk rolig og fredelig for seg. Teatersjefen og sekretæren så nervøst opp mot amfi gjentatte ganger det var herfra man ventet demonstrasjonen, men ikke antydning til piping.
Gerd Egede-Nissen syntes i sitt spill helt uberørt av formiddagens katastrofe. Hun må være en dame, som har sine nerver i sin makt.
Å kaste skylden for ulykken over på fru Nissen er sikkert kun vanlig ondsinnet folkesnakk. Det var sikkert et ødelagt nervesystem og en til tross for hans gode inntekter helt fortvilet økonomi med alle hermed følgende plager, som brakte begeret til å flyte over for ham.
-----
Det viser seg på ny, at når våre teatre byr publikum virkelig gode stykker i en kunstnerisk god utførelse, strømmer det villig til teatrene, og at det er uriktig, når man vil påstå, at et moderne publikum kun vil se stykker, som kaller på latteren, eller som pirrer deres nerver og sanser. Gjøgl eller detektivstykker eller lummer erotikk.
Nationaltheatret har således hatt godt hus til sin Shakespeare-forestilling ”Et Vintereventyr”∗, som får en meget god oppførelse med Aud Richter∗ – en av de mange scenisk begavede Egede-Nissen døtre – som Hermione og med Johanne Dybwad∗ som en strålende Paulina. Publikum har benyttet anledningen til å hylle fru Dybwad, som man nå sjelden ser på de skrå bredder. Også de mannlige hovedroller fikk en respektabel utførelse av Oddvar∗ og Havrevold∗.
"Når vi døde våkner" trekker også godt hus og får en mønstergyldig fremførelse. Alle de 4 personer stykkets rolleliste omfatter er på gode hender, og særlig Eide∗ som professor Rubæk og Gerd Egede-Nissen som Irene yter det fremragende. Stykket, som ved sin uroppførelse kun gjorde en krank lykke og snart gikk ut av repertoaret, gis i helt ny innstudering under Halfdan Christensens∗ ledelse. Han har modernisert replikkene noe og også sløyfet et par scener, bl.a. merkelig nok en del av den vakre scene ved bekken mellom Rubæk og Irene i slutten av 2.akt.
Det viser seg på ny, at når man kun spiller Ibsens senere skuespill helt naturlig uten å forsøke seg på symbolikk og altfor mange dypsindigheter, så virker disse skuespill så langtfra gammeldagse, at de tvertimot virker mer betagende også på moderne sinn enn det meste av den senere tids dramatikk.
"Når vi døde våkner" i Nationaltheatrets nye fremførelse virker helt enkelt som en stemningsfull kjærlighetens høysang.