Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1934
Oslo, 18. februar 1934
Kong Albert av Belgia∗ er død ved et ulykkestilfelle under en fjellklatring i Ardennene. Kong Alberts hobby var tindebestigning og fjellklatring, og nesten hvert år oppholdt han seg noen tid inkognito i Sveits for å kunne dyrke denne sin hobby. Kong Albert ble kun 51 år gammel.
For en gangs skyld synes hele verden å være enstemmig i sin dom om en monark og et menneske. Selv tidligere fiender kan ikke nekte ham sin anerkjennelse og beundring. Og alle vi som har opplevd verdenskrigen, har ved dette dødsfall følelsen av at det er noe av et symbol som går i graven med kong Albert. Men heldigvis, om det legemlige hylster forgår, er ånden udødelig. Kong Albert vil være et lysende eksempel på mot og hjertelag, på ridderlighet og forsakelse, på enkelhet og samfølelse, et eksempel, som vil tale til slekt efter slekt. Selv om han ikke hadde vært en konge, ville hans menneskelige egenskaper lyst opp som en fakkel og spredt lys og varme til sine omgivelser.
Den kjente belgiske dikter Emile Verhaeren∗ skrev under verdenskrigen om sin konge at kong Albert var den eneste konge i verden, som alle undersåtter uten unntakelse og uten hensyn til politisk oppfatning beundret og elsket av hele sin sjel – en enestående lodd for en konge og leder av menneskeskjebner. Og han tilføyde: "Vous êtes nous tous en étant vous seul. Et vous le resterez."∗
Da kong Albert lå i skyttergravene hos sine soldater ute på de sandmæler ut mot havet, som var det eneste som var tilbake av hans kongerike, delende sitt folks lidelser sammen med dem, var herskeren over disse få kilometer land allikevel den største av herskere, fordi han var omgitt av en hel verdens aktelse, sympati og beundring. Ti denne konge hadde motstått en mektig fiendes bønner og trusler om å bryte sitt lands gitte ord. Han ville heller underkaste seg og sitt land de umenneskelige lidelser en krig førte med seg, med æren og sitt ord i behold, enn å nyte en tilværelse i sorgfrihet med skam og brutte løfter.
I denne materialistiske efterkrigstid er der selvfølgelig mange, som ikke kan forstå og billige denne tankegang – jeg har i radikale aviser her hjemme flere ganger sett, at man nærmest har betraktet den som en halvskrullete dumstolthet.
Men jeg føler meg overbevist om, at minnet om kong Albert og hans dronning∗, som trofast stod ved hans side under krigen og tjente sitt land som rødekorssøster ute ved fronten, vil leve til fjerne tider. Der vil om dem danne seg en av de skjønne legender: "Der var engang en konge og en dronning" – og denne legende behøver ingen ytre utsmykning og trenger ikke noen dikters livgivende hånd for å gjøre inntrykk på unge og gamle. For her er den nakne virkelighet selv det vakreste eventyr.