Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1933
Oslo, 6. april 1933
Allerede for noen dager siden begynte det å svirre rykter om, at Haagdomstolens∗ avgjørelse i Grønlandssaken∗ ville gå Norge imot. Den blåøyde tillitsfullhet begynte å vike.
Man var således noenlunde forberedt på nederlaget, før dommen i går ble avsagt.
Dommen, som ble avsagt med 12 mot 2 stemmer (den italienske dommer Anzilotti∗ og den norske minister Vogt∗) har forkastet den norske påstand om at den danske suverenitet var begrenset til de gamle grønlandske kolonier, og at okkupasjonen som foretatt i ingenmannsland derfor var rettsgyldig, og at Norge ved denne okkupasjon hadde ervervet suverenitet over Eirik Raudes land∗, og avgjort at den norske regjerings okkupasjonserklæring av 10. juli 1931 inneholder en krenkelse av den bestående rettstilstand og som følge derav er ulovlig og ugyldig.
Om sakens omkostninger ble bestemt, at hver part skal bære sine omkostninger. Det sies at minister Vogt skal ha gjort en stor innsats for, at der ikke også overgikk oss den tort, at vi ble tilpliktet å utrede sakens omkostninger i sin helhet.
Domsresultatet føles desto forsmedeligere, som det bl.a. bygger på Kieltraktaten∗ som en for Norge fullt gyldig og bindende traktat.
Den italienske dommer Anzilotti, som har dissentert, mener også at okkupasjonen fra Norges side ikke kan opprettholdes, men han bygger dette på, at Norge ved utenriksminister Ihlens∗ erklæring av 1919 var blitt forpliktet til ikke å okkupere på Grønland.
Anzilotti mener, i motsetning til de andre dommere, at Eirik Raudes land visstnok ved okkupasjonen måtte anses å være terra nullius∗, men da utenriksminister Ihlen overfor den danske minister∗ i 1919 hadde uttalt at den norske regjering ikke ville gjøre vanskeligheter overfor Danmarks arbeid for å få anerkjent Danmarks suverenitet over hele Grønland, måtte Norge være bundet ved denne uttalelse, som må anses å høre inn under en utenriksministers kompetanse, og Norge i og hermed var blitt forpliktet til ikke å foreta okkupasjoner på Grønland, da en slik okkupasjon ville gjøre det umulig for Danmark å utvide sin suverenitet til det okkuperte område.
Der er således heller ingen trøst å hente fra dette særvotum – hva enkelte aviser i går gjorde forsøk på. Jeg kan ikke se det annerledes. Å gjøre brudd på inngåtte avtaler hører jo ikke til de ting som øker en nasjons prestisje.
Dommen vil føles som en forsmedelse av alle ikke helt forblindede, og det kan ikke nektes, at man må ha lov til å føle en viss harme og bitterhet mot de kretser, som har satt hele saken i scene, og som tross alle advarsler har villet føre den frem "to the bitter end". Hvor meget bedre og verdigere ville ikke Norge ha stått, hvis man hadde villet lytte til de Wedelske forliksunderhandlinger i fjor høst, som sikkert ville kunne ha vært gjennomførte overensstemmende med Wedels forslag.
Men jeg håper og tror, at Norge vil bære nederlaget med ro og verdighet – avisenes kommentarer i går og i dag tyder heldigvis på, at så vil skje. Vi må fremfor alt ikke foreta noen vasking av vårt skitne linnet for åpne dører til glede for danskene. Vi får tie – men ikke glemme, og aller minst glemme de menn, som førte oss til nederlaget.