Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1933
Oslo, mars 1933
Noen dager før valgene i Tyskland skulle foregå, oppstod der på ny en stor brann. En aften, efter at riksdagens medlemmer hadde forlatt riksdagsbygningen, stod denne plutselig i flammer∗. Og ilden hadde fått et slikt omfang at skaden på dette millionpalass ble meget omfattende, og at det vil være ubrukelig som riksdagsbygning for lang tid.
At ilden var påsatt, ble temmelig snart konstatert. Og en hollender ved navn von der Lübbe[sic]∗ ble straks arrestert som brannstifter. Han sies å være kommunist, og det ble straks hevdet, at han selvfølgelig kun var et redskap i de tyske kommunisters hender.
Den Hitlerske regjering benyttet straks anledningen til å la en rekke av de mer fremtredende kommunistiske førere og riksdagsmenn arrestere, og de kommunistiske aviser ble forbudt.
Så vel dette som den stemning, som herved reistes over hele landet mot kom
munistene, lammet selvfølgelig ganske deres valgkampanje, og det gikk selvfølgelig i noen grad også ut over sosialdemokratene.
Fra arbeiderhold insinueres det, at det er medlemmer av den Hitlerske regjering selv, som har benyttet von der Lübbe som sitt redskap og anstiftet brannen for å kunne uskadeliggjøre arbeiderpartiene ved valget. Og selv alvorlige utenlandske aviser som Manchester Guardian∗ støtter denne påstand og mener å ha beviser herfor. Det høres jo imidlertid helt utrolig.
At brannen ble et virkningsfullt våpen i Hitlers hånd ved valget, kan i et hvert fall ikke være tvilsomt.
Og Hitlerpartiet, som ved det siste valg var gått noe tilbake, vant ved valget nå den fornødne majoritet – idet der av det samlede stemmetall falt 52 % på nasjonalsosialistene.
Hitler∗ kan derfor nå føle seg fast i sadelen og vil sikkert gjennomføre sitt program med fast hånd. I første rekke later det til, at nazienes programpost om "Død over jødene" vil bli aktuell. Der skal reises boikottaksjon mot jødiske forretninger – dommere, advokater og leger av jødisk opprinnelse, selv om de nå er kristne, skal fjernes osv. Man har følelsen av å være kommet tilbake til rent middelalderske metoder.
-----
Begivenhetene i Tyskland opptar i den grad alles interesse, at begivenhetene i den hjemlige politiske andedam synes å tre mer i bakgrunnen – og det til tross for, at vi her igjen har hatt ministerskifte.
Hr. Mowinckel∗ kunne ikke dy seg lenger, og efter – som det forlyder – temmelig skarpe rivninger innen hans eget parti, fikk han Venstres bemyndigelse til å felle ministeriet Hundseid∗ med bistand av det hertil mer enn villige arbeiderparti.
Når Venstre fikk noen fremgang ved siste valg, skyldes det sikkert ikke minst Mowinckels feltrop under valgkampen om, at alle borgerlige nå måtte samle seg i front mot det revolusjonære arbeiderparti. Det var fienden, som måtte slås ned. Og mange gamle venstremenn, som Venstres leflen med det revolusjonære arbeiderparti har falt tungt for brystet og derfor har latt være å stemme eller stemt med andre partier ved de senere valg, stemte derfor ved siste valg igjen med Venstre. Og i tillit til at Mowinckel mente det alvorlig, ytet også Fedrelandslaget∗ Venstre en god støtte på flere steder ved de siste valg.
Løsepengene for, at Arbeiderpartiet skal støtte ministeriet, er visstnok at Venstre ved dets hjelp skal øke den direkte skatt – valgforpliktelsen til å lette skattebyrdene er selvfølgelig for lengst glemt – og tar ministeriet Hundseids proposisjon om ny boikottlov tilbake.
Hr. Mowinckels taburettjegeri faller denne gang de fleste tungt for brystet. Fordømmelsesdommen over ham lyder temmelig enstemmig fra alle kanter. Man finner, at tidene er for alvorlige til å lage ministerkriser, når der ikke foreligger noen som helst saklig grunn for en sådan. Og det vil neppe styrke Venstres stilling ved valgene. Forbitrelsen over Arbeiderpartiets arroganse og den voksende terror, det søker å utøve, er alminnelig innen alle borgerlige partier, og hr. Mowinckels brudd på alle de uttalelser og løfter, han gav foran siste valg, virker forstemmende også innen hans eget parti, hvor meget enn Venstres presse søker å skjule det.
-----
Jeg leste fornylig lord E. Hamiltons∗ erindringer∗ fra dronning Victorias tid.
Lord Hamilton var medlem av det engelske parlament i noen år fra midten av 80-årene, altså i en tid, da parlamentet ennå kun bestod av de 2 store partier, toryer og whigger.
Han uttaler, hvilken skuffelse parlamentstiden skaffet ham. "Jeg gikk," sier han, "inn i parlamentet full av høye planer om menneskehetens gjenfødelse. Jeg hadde forestilt meg underhuset fullt av ekte og høyhjertede patrioter. Jeg fant det fullt av matfriere og strebere, folk som søkte lønnede verv og tomme titler. Og ingen hadde bruk for meg uten som stemmekveg. Ingen reform, som ble foreslått, hvor ønskelig den så var, kunne vekke en gnist av interesse, hvis man ikke kunne fiske stemmer på den". Og lord Hamilton finner ikke, at der for så vidt er noen større forskjell på partiene.
Dette er uttalelser fra et medlem av parlamentet i parlamentarismens moderland, og hvor alle er enige om, at den har vist seg fra sine beste sider, og fra en tid, da den politiske kamp utkjempedes kun mellom 2 store partier, og hvor regjeringen utgikk fra det parti, som hadde flertall i underhuset. Hva ville der kunne sies om forholdene nå, hvor 4 og 5 partier og flere kjemper om makten i de forskjellige lands parlamenter – og hvor som hos oss år efter år mindretallsregjeringer sitter med makten og man beiler snart til det ene, snart til det annet parti for å kunne holde seg ved makten, og derfor også savner enhver autoritet.
Slik kan det neppe gå i lengden – det blir en god grobunn for mistillit og forakt for alt, hva som heter politikere.