Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1932
Oslo, 18. november 1932
I sin fortale til den danske utgave av fyrst Krapotkins∗ ”En anarkists Erindringer”∗ gir Georg Brandes∗ en karakteristikk av de forskjellige selvbiografier og memoarverker, som har sett dagens lys. Og han uttaler, at i det 19. århundre var fremragende personligheters selvbiografier gjerne formet efter et av disse to mønster: "Så talentfull og så inntagende var jeg, så anerkjent og beundret ble jeg (Johanne Louise Heiberg). Eller: Så talentfull og elskverdig var jeg, så miskjent ble jeg og så hårde kamper hadde jeg å bestå, før jeg nådde berømmelsens krone (H.C. Andersen).”
Og noen synderlig forskjell er der vel heller ikke på de selvbiografier, som har sett dagens lys i det 20. århundre.
Vår tidligere minister i Paris, Fritz Wedel Jarlsberg∗, har nettopp utgitt sine livserindringer under tittelen "Reisen gjennom livet"∗, og det kan ikke være tvilsomt, at den faller inn under den Johanne Louise Heibergske genre, og ikke under den H.C. Andersenske. Noen kamper for å nå frem har han så visst ikke hatt å bestå; det han traktet efter i livet og de verdier han synes å sette høyest, er kommet til ham uten store anstrengelser.
Og som de fleste memoarforfattere er han sterkt sysselsatt med, hva hans medmennesker har ment og sagt om ham. Og også med hva de har sagt til ham. Og da han har truffet en rekke betydelige menn – fyrster, statsmenn og diplomater, som har spilt en stor rolle i det 19. og 20. århundre, er hans erindringer ikke uten en viss interesse.
Og han forteller raskt og med en friskhet og forakt for det banale, som ikke er uten charme. Hans til det barnslig grensende forfengelighet søker han ikke på noen måte å tilsløre, hvilket jo virker forsonende.
Nini Roll Anker∗ fortalte meg, at hun hadde fått boken sendt fra Wedel, før den kom i bokhandelen, og at hun hadde vært i stor villrede med, hva hun skulle si, når hun skulle skrive og takke, da den jo ikke falt meget i hennes smak. Men til slutt hadde hun skrevet "Jeg har ledd over og av boken, som jeg ler over og av Dem, når jeg er sammen med Dem!" Det var jo i all sin oppriktighet en meget tvetydig kompliment, men betydelig nærmere sannheten, enn det spyttslikkeri, en vitenskapsmann av professor A.W. Brøggers∗ rang nedlater seg til å servere i sin helt servile anmeldelse av Wedels bok i "Tidens Tegn"∗. Han sier i denne at boken er det beste og betydeligste memoarverk i nordisk litteratur!!
De, som kjenner litt til forholdene, sier for øvrig at pålitelighet ikke skal være bokens sterke side.
Jeg satt ved siden av kongen∗ i går i en middag hos Hieronymus Heyerdahl∗, og vi kom i samtalens løp også inn på Wedels bok. Han sa, at han hadde fått boken sendt fra Wedel, men at han ennå ikke hadde fått tid til å lese den. Av forskjellige ytringer forstod jeg dog, at han i alle fall hadde kikket i den. For også han fremhevet at, efter hva han forstod, var der mange ting i boken som trengte "sterk kontroll".
Om sitt intime liv forteller ikke Wedel stort [i] sin bok. Betegnende er dog den naive måte, han med-[deler] leserne, hvorledes hans første ekteskap med den tyskfødte frk. von Wagner i Aachen, kom i stand. Han mottok i Paris brev fra en slektning, den tyske grev Wedel∗, som var gift med en søster av frk. von Wagner, om at han på gjennomreise til Stockholm burde avlegge et besøk hos von Wagner i Aachen. Han reiste fra Paris den 31. oktober, og allerede den 1. november kl. 1 middag ble hans forlovelse med den ham hittil ubekjente frk. von Wagner deklarert. Og med henne fikk han den store formue, som ikke ble minst medvirkende til hans raske karriere i diplomatiet.
Omtrent samtidig med Fritz Wedels memoarer kom Nils Collett Vogts∗ erindringer, ”Fra Gutt til Mann”∗, et stykke selvbiografi, og jeg kan ikke nekte for, at det virket ganske velgjørende fra den høyaristokratiske atmosfære i Wedels bok å komme over til et så menneskelig og troverdig dokument som disse Vogts opptegnelser fra de for norsk åndsliv så betydningsfulle 80-årene i forrige århundre. Nils Collett Vogt er min artiumskamerat, og uaktet jeg aldri har stått ham nær, treftes vi jo av og til i studentårene.
Hans bok gir ikke alene en interessant og sikkert helt virkelighetstro skildring av hans egen sjelelige utvikling i disse grunnleggende år, men også en fin og forståelsesfull fremstilling av liv og tanker i de forskjellige kretser i datidens Kristiania.
Det vil bli en bok, som fremtidens forskere vil søke hen til, ikke alene for å få kunnskap om, hvorledes en betydelig ånd hos en av våre første lyrikere ble formet, men også om det miljø, han ferdedes i – ikke minst om liv og oppfatning0er i den tid, som efter Hans Jægers∗ roman∗ fikk navn av "Bohême-tiden". Nils Collett Vogt stod jo Hans Jæger personlig nær i denne tid og gir et meget sympatisk bilde av ham, uaktet han har øynene fullt åpne for hans mange svakheter og eiendommelige livsfjernhet.