Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1932
Oslo, 24. november 1932
Aagot Dorenfeldt∗ ringte meg opp i telefonen i eftermiddag for å meddele meg, at hennes bror [og] min gamle venn, professor Eyvind Bødtker∗, var død i formiddag.
Det var jo egentlig hans eldre bror S. Bødtker∗ som var min samtidige og venn, men forholdene førte med seg, at vi kom bort fra hinannen i den
senere tid, og at jeg kom til å stå Eyvind nærmere. Jeg vanket jo så meget i det Bødtkerske hjem∗ i Munkegaten i Trondhjem i mine ungdomsår, så jeg var venn med de fleste av barna der.
I krigsårene, da han ikke som vanlig kunne reise til Frankrike for å tilbringe sin sommerferie, reiste vi i flere år sammen rundt her i landet, fra hvilke turer jeg har mange morsomme og lyse minner. Vår beundring for og kjærlighet til fransk ånd og kunst knyttet oss også sammen. I de senere år var han også min stadige ledsager på Filharmoniens konserter. Både Barbara∗ og barna var også meget glade i ham, så han kom meget i vårt hjem og var også en stadig gjest hos broder Jakob∗.
For meg vil savnet efter ham bli stort. Jeg har i Eyvind Bødtker tapt en god og trofast venn, den av dem, man ikke har råd til å miste. For han var også et verdifullt menneske.
En av de få originaler, som var igjen i vår tid – en aristokrat i sinn og skinn, som alltid hadde le courage de son opinion∗, selv om den gikk på tvers av alt det av meninger og idealer, som for tiden er i kurs. En mann med utpregede sympatier og antipatier, og som derfor nok kunne virke steil og utilgjengelig for dem som ikke kjente ham nærmere. Men han var sine venners venn, trofast og hjelpsom som få. I sitt liv og i sitt virke en ubestikkelig hedersmann.
De som stod ham nær i hans vitenskapelige virke og hans elever fra det kjemiske laboratorium hadde den største respekt for ham både som den kunnskapsrike og flittige vitenskapsmann og den dyktige lærer.