Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1932
Oslo, 5. november 1932
I en middag hos fru Laura Langaard∗ forleden satt jeg ved siden av den svenske forfatterinne Annie Wall∗, Christian Michelsen og frues gode venninne, som nå er bosatt i Dresden.
Da frøken Wall i samtalens løp omtalte, at hun oftere hadde bodd lengere tid på Capri, kom vi også inn på dr. Munthes∗ bok, ”Boken om San Michele”∗, som jo er blitt en verdenssuksess, oversatt til alle språk og kommet ut i opplag efter opplag.
Boken er jo kanskje ikke noen selvbiografi i egentlig forstand, men indirekte tegner han jo et bilde av seg selv, og det blir – som regelmessig i memoarer, hvor forfatteren selv spiller hovedrollen – et sympatisk. Boken er jo charmerende i en sjelden grad, og man sitter tilbake med et inntrykk av, at forfatteren foruten å være en charmør også må være et hjertemenneske, som har hjertet og hånden åpen for alt det svake og lidende i denne verden.
Et litt annet inntrykk av dr. Munthe får man jo ved å lese storfyrstinne Maries∗ nylig utkomne memoarer∗. Storfyrstinne Marie var inntil 1913 gift med den svenske prins Wilhelm∗ og besøkte som svensk prinsesse oftere dronning Victoria∗ av Sverige under dennes opphold på Capri. Dr. Munthe var jo som bekjent dronning Victorias lege og fulgte henne alltid under hennes opphold i Italia. Dr. Munthe fikk megen innflytelse over prinsesse Marie, som mener, at han foruten å være en stor intelligens også var i besittelse av hypnotiske evner. Men man får samtidig en forståelse av, at hun finner ham atskillig brutal og også temmelig intrigant.
Fra fransk hold er det med styrke fremholdt, at det bilde Munthe i sin bok tegner av sin mangeårige lærer, den bekjente nervelege professor Charcot∗, er både usant og ondskapsfullt og vitner om en stor utakknemlighet. Ikke alene Charcots familie, men en rekke av Charcots elever i og utenfor Frankrike har på det kraftigste tatt til gjenmæle mot den karikatur Munthe har tegnet av Charcot.
Men alt dette var intet mot den karakteristikk frøken Wall gav av dr. Munthe. Særlig var hun som svensk opprørt over den brutalitet, han utviste overfor den svenske dronning, som var fullstendig i hans makt, og som vakte oppsikt blant alle utlendinger som bodde på Capri. Hun hadde ofte tenkt på og håpet ennå å ha kraft og evne til engang å kunne skrive noe, som satte ham på hans rette plass.
Jeg kan jo ikke vite, hvem som har rett, men jeg tror, det neppe vil lykkes frøken Wall å detronisere ham. Dertil har hans bok allerede forlengst skaffet ham for mange venner og beundrere, hva den også i og for seg fortjener.