Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1931
Oslo, 15. desember 1931
Avisenes meddelelse i morges om, at Den norske Creditbank∗ og Bergens Privatbank∗ – to av de gjenværende 3 norske storbanker i fri virksomhet – hadde innstilt sine betalinger, og at der i statsråd sent i går aftes i henhold til en bestemmelse i den nye banklov var gitt de to banker 3 måneders moratorium, kom helt uventet på det store publikum, ja, efter hva jeg erfarer, var endog hovedstadens bankkretser helt uforberedt på, at noe slikt var i gjære. En som står Creditbanken nær, kunne endog forsikre, at selv formannen i denne banks styre, dr. Haavard Martinsen∗, først i går eftermiddag fikk rede på, at et sådant skritt var uunngåelig.
Saken forklares derhen, at det var Bergens Privatbank, som ikke kunne holde det gående lenger uten å være sikret en betydelig støtte. Denne bank hadde for et par uker siden henvendt seg til Norges Bank og klarlagt situasjonen for denne og forespurt, om den kunne vente å få en sådan støtte av banken. Herpå fikk den intet svar. Bergens Privatbanks ledelse reiste da inn til Oslo og henvendte seg muntlig til direktør Rygg∗, men anmodningen møtte et blankt avslag. Banken hadde da ingen annen utvei enn å innstille sine betalinger, og for å unngå konkurs og med en mulig rekonstruksjon for øye å søke regjeringen om å bli beskyttet av det i banklovens paragraf 27 omhandlede moratorium. Et sådant kan gis for et tidsrom av inntil 3 måneder, og innen dettes utløp håper styret ved tegning av frisk kapital og på annen måte å kunne få den fornødne støtte til å fortsette sin virksomhet.
Ved den situasjon, som således var oppstått for Bergens Privatbank, forstod styret i Den norske Creditbank, som ble bekjent med denne i går eftermiddag, at der, når offentligheten dagen efter fikk beskjed om den, utvilsomt ville bli run på Creditbanken av dens innskytere, idet banken jo ennå ikke hos publikum har gjenvunnet den tillit, som fikk et grunnskudd ved de store avskrivninger og den nedskrivning av aksjekapitalen, som fant sted for et par år siden og nettopp samtidig med, at Bergens Privatbank foretok lignende skritt.
Da Creditbanken jo også er landets største forretningsbank, med store interesser i skipsfart og industri, var allmennheten selvfølgelig også på det rene med, at banken under nåværende depresjonstider for disse næringer var under sterk påkjenning og måtte ha lidd ikke ubetydelige tap. Det er derfor forklarlig, at uroen omkring banken ikke har villet legge seg, og at den stadig har vært tappet for innskudd.
Det var visstnok derfor helt riktig av bankens styre å følge Bergens Privatbanks eksempel og søke seg inn under et moratoriums beskyttelse.
Forhåpentlig vil begge banker, som spiller en så stor rolle for norsk næringsliv, kunne regne på å få støtte, så de efter moratoriets utløp atter kan tre i fri virksomhet.
Forøvrig har allmennheten tatt disse nye bankkalamiteter med beundringsverdig ro, at mange folk blir nervøse og oppskaket ved, at disse bankinnstillinger stadig fortsetter, er jo kun rimelig, og man kan ikke fortenke dem i, at de snart foretrekker å stikke pengene i strømpeskaftet fremfor å sette dem i banken.