Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1931
Oslo, nyttårsaften 1931
Det har ikke vært noe lystelig år det, som nå svinner, hverken her hjemme eller ute i verden. Mistillit og en stadig tiltagende depresjon overalt. Ikke minst i Amerika, hvor arbeidsløsheten nå begynner å anta faretruende dimensjoner, og hvor bankinnstillinger hører til dagens orden.
Men det later ikke til, at situasjonen påvirker de amerikanske politikeres mentalitet i minste grad. Stadig forkynnes det, at det ikke er tale om, at Amerika vil eftergi noen av sine fordringer på det utarmede Europa. Enkelte fremsynte finansmenn søker visstnok av og til å forklare, at det vil være til Amerikas egen gagn, om det opphørte å være den steile kreditor. Men det er som rop i ørkenen. For politikerne er oppfatningen hos the man in the street∗, til hvis gunst de beiler, og hvis stemmer de skal erhverve, det mest avgjørende.
Jeg leste fornylig en bok av en engelsk forfatter∗, "Where freedom falters"∗ (det er Amerika). Forfatteren siterer her en uttalelse av Mr. Hoover∗ fra 1917 – altså fra en tid, som ligger atskillig forut for, at han ble innfanget av den aktive politikk – sålydende: "America will be rich, prosperous and wealthy as the result of the war. We shall have made untold millions of this wealth out of the woe and welter of Europe. The money which has come to us from these people is money in trust, and unless America recognizes this trust, we will pay clearly and bitterly for its possession."∗
Ord så sanne, som de er sagt, men som Mr. Hoover har latt gå helt i glemmeboken, efterat han har satt seg i den amerikanske presidentstol og er kommet inn under den politiske korrupsjon.
Men man kan vel gå ut fra, at hva han sa i 1917 er hans virkelige innerste mening. Til neste år skal der være presidentvalg i Amerika, og når de [er] overstått, og hvis han blir gjenvalgt, kunne der kanskje være håp om, at hans bedre jeg igjen kommer til orde.
Amerikanske politikere burde heller ikke glemme, at Europas krigsgjeld til De forenede Stater ikke skriver seg fra kontante lån, men er betaling for krigsmateriell, som Amerika har levert sine allierte i dyre dommer.
Amerika burde kanskje også erindre, at det gikk et år efter Amerikas krigserklæring til Tyskland, før Amerika kunne tre aktivt inn i krigen. I dette år kjempet således Amerikas allierte i Europa i virkeligheten også for Amerika uten subsidier og vederlag. Europa gjør intet krav i den anledning, men gentlemen ville vel erindre denne innsats i alle fall. Før krigsgjelden er annullert fra alle kanter, er der vel neppe håp om noen bedring i den økonomiske situasjon i verden. Men om denne ordning vil være tilstrekkelig til å bringe noen endring og bringe verden ut av kaos, kan vel være tvilsomt.
Foreløpig ser det ut, som alle dører er lukket, og noen lysning er ikke å spore.
-----
Barbara∗ har vært riktig dårlig i julen. Hun har hatt flere voldsomme hjerteattakker. De ledsages av sterke angstfornemmelser, og det er så ondt å se, hvor hun lider.
Og jeg skal tilbringe årsskiftet ved hennes sykeseng.