Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1931
Oslo, 12. mai 1931
Ved begynnelsen av Odelstingets behandling av protokollkomiteens innstilling om regjeringens behandling av Lilleborgkonsesjonen∗ fremsatte et av Bondepartiets medlemmer, hr. Kolstad∗, forslag om sakens utsettelse inntil videre, da selve realiteten først senere ville bli avgjort av Stortinget. Utsettelsesforslaget ble imidlertid avvist av hr. Mowinckel∗ på regjeringens vegne og ble derfor frafalt av forslagsstilleren.
Da protokollkomiteens innstilling jo på forhånd visstes å ville få tilslutning av hele Arbeiderpartiet og hele Bondepartiet samt hr. Hartmann∗ av Venstre, og ministeriet Mowinckel∗ selvfølgelig måtte sette sine stillinger inn på, at innstillingen ble forkastet, var ministerkrisen opplagt. Enda en venstremann, hr. byfogd Peersen∗ fra Kristiansand, gjorde følge med hr. Hartmann. Enkelte høyremenn kritiserte også regjeringen, uaktet de stemte mot protokollkomiteens innstilling.
Efterat regjeringen Mowinckel hadde inngitt sin demisjon, overdrog kongen til Bondepartiet å danne den nye regjering. Det hadde alminnelig vært antatt, at Bondepartiets fører, landbruksskolebestyrer Hundseid∗ fra Telemark, skulle bli ministersjef, men han – eller hans parti – har foretrukket å beholde ham som leder på Stortinget, og det ble hr. landbruksskolebestyrer Kolstad fra Østfold, som påtok seg å danne den nye regjering. Kolstad er betydelig mer konservativt innstilt enn Hundseid, som også er utpreget målmann, og for så vidt kan det jo kun hilses med glede, at denne endring inntrådte.
Bondepartiet er Stortingets minste parti – det gikk svekket ut av valgene i høst, så parlamentarismen begynner å anta merkverdige former.
Noe sterkt ministerium er det heller ikke hr. Kolstad har fått stablet på bena. Han selv anses for en meget habil mann og skal overta stillingen som finansminister. Som utenriksminister er utnevnt major og gårdbruker Braadland∗ – kongens tidligere adjutant. Han er et politisk ubeskrevet blad, men skal ha et godt hode og være meget språkkyndig. Et godt hode og meget interessert for samfunnsspørsmål er også den nye forsvarsminister, hr. Quisling∗. Han var Nansens∗ medhjelper under hans hjelpeaksjoner under hungersnøden i Russland og var da og senere meget velvillig innstilt overfor bolsjevismen – det forlyder, at han da også var i nær forbindelse med bolsjevikene her hjemme, men forut for valgene i år tok han i en artikkelrekke i "Tidens Tegn"∗ skarp front mot de russiske metoder, og han vil vel derfor være en torn i øyet på Arbeiderpartiet. Han er jo ennå ung og utviklingsdyktig, men om han er tilstrekkelig avbalansert til å innta en stilling som statsråd, kan vel være tvilsomt. De øvrige ministre – med unntak kanskje av landbruksministeren hr. Sundby∗ – skal være rene middelmådigheter. Hurragutten advokat Asbjørn Lindboe∗ fra Trondhjem er blitt justisminister, og da man skulle ha en representant fra Nordland, fikk man fatt på den nylig til sjef for Riksforsikringsanstalten∗ utnevnte hr. Per Larssen∗, som tilfeldigvis er født i denne landsdel, men aldri har hatt sitt virke der. Når han ble utnevnt til direktør for Riksforsikringsanstalten, skyldes dette visstnok, at han i årevis hadde trukket gasje som direktør for et opphevet kontor i handelsdepartementet, uten at man kunne finne noen annen passende stilling for ham, noe som gjentatte ganger var blitt påtalt av Stortinget.