Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1931
Oslo, 9. mai 1931
I går hadde Alliance Française∗ en av sine store aftener med foredrag av ingen ringere enn Paul Valéry∗, den franske dikter og filosof eller kanskje snarere filosoferende dikter. Denne tankens tempelbygger, som den franske ungdom av i dag beundrer som ingen annen av sine diktere, uaktet hans diktning er vanskelig tilgjengelig og krever et anspent selvarbeid fra leserens side.
Logens sal∗ var fullt besatt, da Valéry, ledsaget av Johan Bojer∗, som i en kort tale introduserte ham for et norsk publikum, trådte inn på podiet. Hans foredrag omhandlet "Souvenirs de ma vie literaire"∗, og han skisserte i noen trekk en del av sine venner og samtidige i fransk åndsliv og fransk kunst. Det var Stéphane Mallarmé∗, Huysmans∗, Paul Verlaine∗, malerne Renoir∗ og Degas∗ og enkelte andre. Lengst dvelte han ved Mallarmé, hvem han – skjønt langt yngre – stadig berørte og var knyttet til med sterke bånd. Hva Mallarmé engang har sagt om, at et dikt ikke oppstår og får liv ved tanker eller ideer, men ved ord, nå talt ut av Valérys hjerte; også hans diktning er av rent intellektuell og artistisk karakter.
Foredraget i går bød oss forresten ikke noen nøtter å knekke. Det var ganske jevnt og liketil, og noen veltaler var Valéry ikke. Han talte så lavt og slukte så mange endelser i ordene, at det ofte var vanskelig å følge ham selv for oss, som satt på første benk. Hva som dog ikke har forhindret en begeistret anmelder i "Tidens Tegn"∗ i dag fra å beklage, at ikke flere av våre skuespillere var møtt frem for av Valéry å lære det talte ords kunst og den beherskede geste. Det siste kan man jo forøvrig være enig i, her har franskmennene noe å lære oss.