Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1931
Oslo, 4. mai 1931
De politiske bølger går for tiden høyt. Det er regjeringens forhold til "Lilleborgkonsesjonen"∗, det gjelder. Det er protokollkomiteens innstilling angående denne konsesjon som nå skal opp til behandling, og da så vel Arbeiderpartiet som Bondepartiet er enstemmig i sin kritikk over regjeringen, hvis behandling av konsesjonsspørsmålet også åpenbart betegnes som likefrem landsskadelig, og da denne kritikk også har fått tilslutning av en av Venstres egne representanter, statsadvokat Hartmann∗ fra Skien, er der stor sannsynlighet for, at Odelstingets flertall vil slutte seg til denne, og at ministeriet Mowinckel∗ vil falle.
Situasjonen er noe eiendommelig, for så vidt det ikke er selve sakens realitet, som nå kommer opp til behandling, den vil senere bli avgjort av Stortinget. Men det skal være statsminister Mowinckel∗, som selv har ønsket protokollkomiteens innstilling behandlet straks, da han ikke ønsket å reise til Genève som norsk utenriksminister og Norges representant i Folkeforbundets∗ råd med dette mistillitsvotum mot regjeringen hengende over seg. Kanskje en smule overdreven finfølelse?
Venstres organ her i hovedstaden, "Dagbladet"∗, som for øvrig for lengst har opphørt å være regjeringsorgan, har nå i måneder dagstøtt inneholdt redaksjonsartikler og innsendte artikler, som har inneholdt de voldsomste angrep på regjeringen og særlig handelsdepartementets sjef statsråd Oftedal∗ i anledning av Lilleborgkonsesjonen. Den er beskyldt for å ha sveket Venstres program og partiets beste tradisjoner ved å utlevere landet til eksploatering av en kapitalsterk utenlandsk trust (Unilever∗), og uten å tilgodese reelle interesser.
"Dagbladet" beherskes av den såkalte "geniklubb", som består av en rekke yngre salongradikale med de to juridiske professorer Knoph∗ og Lindvik∗, advokat Magne Schjødt∗, trustkontrollens direktør hr. Thagaard∗, og "Dagbladets" egen redaktør hr. Skavlan∗ i spissen. Onde tunger vet også å berette, at tobakksfabrikant Petterøe∗, en av "Dagbladets" viktigste pekuniære støtter, efter evne har pustet til ilden som takk for sist til hr. statsråd Oftedal, som under vinmonopolsaken blottstilte hr. Petterøes hunger efter å få Olavsordenen – og ikke mindre enn kommandørstjernen.
Spørsmålet er i og for seg meget vanskelig og innviklet, så man må ha satt seg inn i saken meget grundig for å kunne ha en berettiget mening, om konsesjonen bør gis eller ikke. Men at store landsinteresser står på spill, og at regjeringen har ment, at disse helt tilgodeses ved den ordning, den foreslår, og at den ikke går noen utenlandsk trusts interesser, anser jeg for gitt. Det er ikke bare margarinindustrien, men også en av våre i den siste tid viktigste næringsveier, hvalfangsten, som kan tilføyes ulivssår, hvis konsesjonen nå skulle nektes. Og det vil vel heller ikke øke vårt lands renommé i utlandet, hvis man ikke skal kunne stole på en norsk regjerings tilsagn.