Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1931
Oslo, 24. april 1931
Nationaltheatret har oppført forfatteren Helge Krogs∗ skuespill "Underveis"∗. Stykket og dets forfatter heves til skyene av en del av pressen, mens andre kritikere nedslakter det på det grundigste. Noen publikumssuksess er det ihvertfall ikke blitt – teateret har vært tynt besatt de aftener, man har gitt stykket.
Jeg var der forleden, og jeg syntes, det var en interessant forestilling. Ikke fordi stykket efter min mening står høyt som dikterverk – det beste i det var reminisensen fra Ibsen∗ og Gunnar Heiberg∗, de to diktere som Helge Krog særlig guterer, mest var det påvirkningen fra "Rosmersholm" som gjorde seg gjeldende, men fordi det søker å gi oss et inntrykk av hva som gjærer i nåtidsungdommens sinn, og søker å forklare noe av det i dens sjeleliv, som er oss eldre fremmed og uforståelig.
Cecilie, den unge pike i et rikt godseierhjem, skal ha et barn. Hun meddeler sine foreldre, som alltid har spilt "liberale", sin tilstand. Men da forsvinner alle de liberale ideer de har ført i munnen, som ved et trylleslag. Hun møter kun indignasjon og forferdelse, som når sitt klimaks da hun sier dem at hun ikke vil gifte seg med den mann, som er hennes barns far.
Det siste vil vel for de fleste være noe uforståelig. Men jeg vet, at slikt er hendt. Men i det tilfelle jeg kjenner til, var foreldrene enige med datteren, og hun møtte kun forståelse og godhet. Når hun ikke ville gifte seg med barnets far, var det fordi hun ikke lenger nærte de følelser for ham, som kunne danne grunnvollen for et lykkelig ekteskap.
Cecilie synes imidlertid godt om den mann, med hvem hun skal ha sitt barn, kommunistredaktøren Ben av jødisk avstamming. Og der synes hennes vegring for å gifte seg med ham nokså uforståelig, og det så meget mer, som han intet høyere ønske har enn å knytte henne til seg for alltid. All livets erfaring i alle fall inntil de siste tider har vist, at aldri føler en kvinne seg sterkere knyttet til den mann, hun elsker, enn i den tid, hun bærer den første frukt av deres kjærlighet under sitt hjerte. Cecilies forklaring herpå, at hun alene vil eie barnet og selv alene vil leve videre i det, forekommer en fremmed og lite menneskelig. En liten andel i barnet må vel en far også kunne ha krav på, selv om det – og her mot farens eget ønske – fødes utenfor ekteskapet.
Og hva vet Cecilie om, hvis anlegg det barn, hun skal bringe til verden, kommer til å arve, farens eller hennes. Er det med intensjon, forfatteren har latt en jøde være barnets far – det blod er kraftig og holder seg sterkt generasjon efter generasjon tross all innblanding.
Det synes også å demre for henne, at helt kommer hun kanskje ikke til å eie det barn, hun skal bringe til verden, allikevel.
Og der kommer en stund en ensomhetsfølelse over henne. Kanskje det allikevel ville ha vært godt å ha noen å støtte seg til – en som elsket henne og var hennes barns far.
Men alle broer er brutt av. Hun er fri, intet bånd knytter henne til noe menneske, der hun går og venter på alt det nye, som skal hende henne, og som helt fyller henne.
Hun er "underveis" mot en ny verden, men er hun lykkelig?
Dette er noen antydninger. Helt klart står ikke hennes karakter eller hennes tanker og følelser for en efter forfatterens skildring, og heller ikke Tore Segelckes∗ fremstilling av Cecilie kunne utdype eller klarlegge den unge pike for oss, til tross for mange utmerkede enkeltheter. Det er kanskje også "over evne" selv for den begavede skuespillerinne, som jo selv tilhører den unge generasjon.
Fru Wettergreen∗ som mamma og Halfdan Christensen∗ som kommunisten Karsten ytet det helt utmerkede i sine roller.