Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1930
Oslo, 30. desember 1930
Året begynte under mørke auspisier for våre næringsveier, og tross der var enkelte, som ville hevde, at krisen ville bli forbigående og kortvarig – som f.eks. Amerikas president Mr. Hoover∗, innså nok de fleste krisens alvorlige karakter.
Arbeidsløsheten er det truende problem overalt i verden og ikke minst i Amerika. Der er overproduksjon i alle verdensartikler – fabrikkenes lagre er overfylte, store deler av verdens kornproduksjon, kaffe- og sukkerhøst samt bomullshøst får ingen avsetning. I de store korndistrikter i det vestlige Amerika er det kommet så vidt, at farmerne bruker kornet som brensel. Det lønner seg bedre enn å lagre det. Prisene faller stadig og er nå for mange produkters vedkommende så lave, at de enn ikke dekker omkostningene ved å fremstille dem og ligger under førkrigsprisene.
Men hvor lenge kan verden vedbli å produsere, når enn ikke omkostningene ved produksjonen dekkes?
Meget ville vel endres, hvis de amerikanske politikere engang ville innse, at det kun er til deres egen og hele verdens skade å pine avdrag og renter av krigsgjelden ut av det overforgjeldede Europa, samtidig som de holder europeiske varer ute ved stadig høyere og høyere tollmurer. Men efter alle uttalelser derfra å dømme holder de fast på sine krav og ønsker fremdeles å spille Shylocks rolle.
Her hjemme, hvor skatter og de høye arbeidslønninger fremdeles holder prisnivået oppe, går alt sin skjeve gang. Arbeidsløsheten stiger, og kommunenes forsorgsutgifter truer dem med ruin, men enhver tale om sparsomhet og innskrenkninger er en tale for døve ører.
Den internasjonale landbrukskrise har også nådd hit, skipsfarten er lammet, og skipene legger opp, vår viktige treforedlingsindustri får ikke avsetning for sine produkter og må gå med høyst innskrenket drift, vår hvalfangerflåte, som hittil har brakt så mange penger til landet trues med stans, da oljeavtakerne sitter inne med overfylte lagre, og selv Hydro∗ får ikke avsetning for sine gjødningsprodukter, da landbruket ikke har råd til å kjøpe kunstgjødsel i samme utstrekning som tidligere.
Under alt dette er det virkelig vanskelig å øyne noen lyspunkter, og til alt det annet kommer så, at Sovjet-Russland kaster ut på markedet en rekke produkter til priser, som andre land, hvor man betaler arbeiderne anstendige lønninger, umulig kan konkurrere med.
Om Sovjets mening hermed er, på enhver mulig måte å skaffe seg penger til realisasjonen av sin 5-års plan eller hensikten er å skape kaos i Europa og derved bane veien for verdensrevolusjonen, vet vi ikke.
Men at gamle Europa, hvis der ikke snart skjer en forandring, er på veien mot kaos, er der virkelig stor fare for.
All erfaring skulle jo tilsi, at nedgangsperioden om ikke altfor lenge igjen skulle bli avløst av gode tider – men spørsmålet er, om det som før betraktedes som sikre sosialøkonomiske sannheter, vil gjelde fremdeles, og om der ikke foregår en omveltning og omforming av hele det økonomiske liv, hvis utgang man ikke øyner, og som gjør det vanskelig å dra noen sikre slutninger.
Men vi får håpe, at det fremdeles vil vise seg, at
"ovenover skyene er himmelen alltid blå".