Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1931
Oslo, 15. januar 1931
Mens Sovjet-Russland på alle måter søker å skade og underminere det "kapitalistiske Europa" – sitter det blåøyde Europa rolig og ser på. Ja det forholder seg enn ikke bare passivt, men det hjelper Sovjet til å utkonkurrere det før utarmede Europa. Man skulle i det minste tro, at der kunne etableres en enhetsfront for å lukke sine land for de varer av alle slags, som Sovjet nå oversvømmer oss med til priser, som bare kan forklares med, at Sovjet produserer dem ved arbeidere, som er satt til straffarbeid, som bevislig er tilfellet med skogsarbeiderne i det nordlige Russland, eller arbeidere, som må leve på en sultelønn, som de foraktede borgerlige land ville skamme seg ved å by sine arbeidere. Der gjøres enkelte forsøk hist og her for å forby import av slike varer, men der kan ikke skapes noen enighet. Kan forretningsmenn i et land tjene på forbindelsen med Sovjet, og dertil er de dessverre straks villige, så må det gjerne. Selv Amerika, som offisielt ikke vil anerkjenne Sovjet, lar sine borgere drive så megen handel med Russland, som de bare ønsker, og sender ingeniører og eksperter over for å hjelpe russerne med opprettelsen av fabrikker og lære dem de metoder, hvormed de kan utkonkurrere den øvrige verden, som må opprettholde anstendige levevilkår for sine arbeidere. Det siste nye er, at Sverige lar svenske ingeniører hjelpe Sovjet med å bygge tremasse- og cellulosefabrikker, som kan ødelegge en av landets [egne] viktigste eksportartikler. Det hele synes så uforståelig og selvmotsigende, at man kunne fristes til å si, at de borgerlig styrte stater fortjener sin skjebne.
Russland arbeider målbevisst mot realisasjonen av sin 5-årsplan, og i virkeligheten hjelper den øvrige verden russerne til å nå sitt mål. Realisasjonen av 5-årsplanen er blitt religion der, folket ofrer og forsaker for, at den skal lykkes. Ti lederne forklarer massene, at når de først har kjempet seg gjennom disse år, vil Russland bli det lykkeligste og rikeste av alle folk.
Lykkes den ikke – og det er vel tross alt det sannsynligste, blir skuffelsen visstnok stor, men folket vil da være så utsultet og utpint, at noen opposisjon, som har kraft til å kaste ledernes åk av folkets skuldre, formodentlig vil være utelukket.