Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1930
Oslo, 4. januar 1930
Det nye år har brakt oss en stor sorg. Kai∗ kom i går og fortalte oss, at Marie∗ og han skulle skilles. Det kom som et tordenslag over oss. De var jo her julaften – senere hadde de vært på julebesøk på landet – og vi hadde intet som helst merket.
Kai kunne også si oss, at der ikke var passert noe som helst ondt mellom dem, og at de skiltes som gode venner. Men Marie hadde under Kais opphold i Frankrike i fjor vår og sommer forelsket seg i en annen∗, og det var "plus fort qu''elle"∗.
For oss blir det som tapet av en datter. Vi var blitt glad i Marie – og jeg skal ikke dømme henne.
Men de stakkars barn! – De blir hos moren. Efter de nye barnelover har hun jo rett til å beholde barna, så lenge de er små i alle fall, uten hensyn til hvem som er skyld i skilsmissen, og Kai ville heller ikke at barna skulle skilles. Men ondt blir det selvfølgelig for dem at hjemmet oppløses, og jo mer jo eldre de blir. Jeg har i min praksis så ofte hørt kvinner, som slett ikke er blitt ulykkelige i sitt nye ekteskap, si at hvis de hadde visst hvor ondt det ble for deres barn, hadde de aldri gått til skilsmisse.
Det har vel ikke vært så lett for Marie alltid i disse år; Kai har vært syk til stadighet, men allikevel...
Kai er selvfølgelig meget ulykkelig. Gudskjelov at han nå føler seg helt frisk, og med tiden kommer han nok over det. Han flytter nå hjem til oss.
Det er barna, som stadig er i våre tanker, og som det blir verst for, når de blir så gamle at de forstår.