Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1929
Oslo, 30. desember 1929
Marie∗, Kai∗ og våre barnebarn samt broder Jakob∗ var hos oss julaften i år. Barnebarna er nå så pass store, at de fikk lov til å spise til aftens sammen med oss, efter at vi hadde gått rundt juletreet, og presangutdelingen hadde funnet sted.
Kai var også i år julenissen, som kom med presangene, og barna var nå modigere enn sist og gikk hen og rakte ham hånden, straks han var kommet inn. Men de trodde fremdeles fullt og fast på, at det virkelig var julenissen – der var ingen mistanke i deres sjel. De var så lykkelige, så glade og snille, at aftenen ble en fest for oss besteforeldre.
-----
Ved årets begynnelse så det ut, som om året 1929 skulle bringe litt lysning efter de mange vanskelige år, vi hadde gjennomgått. Men de lyse spådommer, vi hørte fra lederne av våre viktige næringsveier ved årsskiftet i fjor, er ikke gått i oppfyllelse. Og de oversikter, våre dagblader bringer i disse dager, om næringslivet i 1929 gir da også uttrykk for skuffelser og bange anelser om, hva det nye år vil bringe.
Den store børskrise i New York i oktober måned∗ har nok en langt mer vidtrekkende betydning enn amerikanerne har villet innrømme. Det har stadig vært fremholdt, at det kun var en rent forbigående krise, og at det vesentlig kun var børsjobbere, som hadde jobbet aksjene opp i kurser, der var helt fantastiske, som ville berøres av den.
Litt efter litt siver det dog ut, at arbeidsledigheten derover er stadig stigende og snart kan bli faretruende. Der er overproduksjon der som i Europa, og vareprisene på verdensmarkedet begynner å falle så betenkelig, at de snart ikke dekker produksjonsomkostningene.
Statens og kommunenes ledere er imidlertid like blåøyde, og det å skulle spare skurrer fremdeles i deres ører. Vi må vel lenger nedover, før den alvorlige situasjon, vi befinner oss i, går opp for dem.