Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1929
Oslo, mai 1929
Der har vært palassrevolusjon i det eneste av våre gamle bankinstitutter, som har vært så dyktig og forsiktig ledet, at det har kunnet gå frelst og fritt ut av den store påkjenning, som hele vårt pengevesen og bankvesen har vært utsatt for i de år, som fulgte efter krigen – Kreditkassen∗.
Min gamle venn Hieronymus Heyerdahl∗, som har vært formann i bankens styre siden 1917 og i alle disse vanskelige år har ledet den med fast hånd og lagt hele sin energi og sin dyktighet i dette arbeid, er ved intriger og bakholdsangrep fra "spissene" innen Handelsstandens forening∗ blitt kastet og er blitt erstattet med en∗ av dens egen midte, som i alle fall hittil er et helt ubeskrevet blad, og som hverken har noen autoritet eller noen erfaring i bankvesen.
Man skulle tro, at de for bankens egen skyld hadde avholdt seg fra et sånt skritt og ikke minst på et tidspunkt, da uroen om våre banker ennå ikke har lagt seg, og publikum ennå er nervøst og oppskaket efter alle de gjennomgåtte bankkalamiteter, og det først og fremst gjelder å bevare dettes tillit.
Overfor Hieronymus er dette skritt et bevis på den sorteste utakknemlighet. Ti når Kreditkassen har kunnet ri krisen over, kan ingen, som er kjent med forholdene, være i tvil om, at dette i første rekke – jeg kan nesten si alene – skyldes ham, som i de vanskeligste år ofret banken hele sin arbeidskraft og interesse og skjøv alt annet arbeid tilside. De, som kjenner hans kolleger i styret, vet jo, at de ikke er menn, hvem man – all deres brahet og hederlighet ufortalt, kunne betro ledelsen av et stort bankinstitutt.
Da en av representantene i det representantskapsmøte, hvor valget foregikk, spurte dem som ville kaste ham, om grunnen hertil, forholdt de seg lenge tause, men langt om lenge fikk han da det svar: Heyerdahl er ikke "populær" i handelsstanden, og det er tilstrekkelig. – En dyktig bankmann, som skal lede sin bank med forsiktighet, blir vel sjelden egentlig "populær" og bør neppe heller bli for "populær".
Når vedkommende representant talte om handelsstanden, innskrenker dette seg sikkert også nærmest til et koteri innen denne, som i sin middelmådighet og sin misunnelse ikke har tålt, at en "utenforstående" skulle være den ledende i hovedstadens bankverden.
Jeg har aldri hatt noen beundring for de ledende innen Oslos handelsstand. De har som regel vært kremmersjeler uten samfunnsånd og uten interesser utenfor penger og varer. De har jo nå gang efter gang også hatt anledning til å sende sine "spisser" som representanter til Stortinget. På forhånd har det gått store ord om dem og deres eminente dyktighet. Men det har vist seg, at lysene er slukket meget hurtig. De har ingen rolle spilt og intet kunnet utrette, og er som regel forsvunnet i stillhet, når perioden var over.
Og derfor er det vel noe i, hva "Dagbladets"∗ redaktør Nissen∗ sier i et velskrevet og i mange henseende riktig kåseri om Hieronymus under "Ukens portrett", at resonnementet har vært dette: "Hva skal vi med denne elegante og overlegne fyren i jevne borgerkretser?"
Ti mot hans ledelse av banken kan der ingen innvending reises. Kreditkassen har i alle disse kriseår – i motsetning til alle landets øvrige storbanker – kunnet avskrive alle de tap, denne bank som alle andre uunngåelig måtte lide, av årets fortjeneste og dessuten kunne utdele 8 % til sine aksjonærer og har alle sine opplagte fonds intakte.
Hieronymus har i sannhet måttet se det gamle ord bekreftet, at det ikke er langt fra Kapitol til den Tarpeiske klippe. Da han i 1917 fylte 50 år, skrev et av de blader, som nå gjennom år har forfulgt ham på den mest ondskapsfulle og hatske måte, at han var byens populæreste mann – og at hans arbeid for å skaffe byen et rådhus og søke gjennomført Piperviksreguleringen∗ og hans initiativ også på mange andre områder ikke ville glemmes -– Heyerdahl, het det, er en god mann for sin by.
Det er også utvilsomt, at Hieronymus i sin ordførertid og gjennom mange efterfølgende år var byens populæreste mann, som nøt en sjelden sympati også i motstandernes leir.
Og det meste av denne popularitet skyldtes sikkert hans utrettelige og målbevisste arbeid for å gjøre vår hovedstad – så rikt utstyrt fra naturens hånd, men så mishandlet av sine kommunale myndigheter – til den vakre by, den burde være, med sitt ansikt vendende ut mot sjøen.
Det var en begeistringens bølge, som grep hovedstadens befolkning, da han fremla sin plan om rådhuset i Pipervika, som ville omskape et av byens skumleste strøk, til kanskje dens vakreste. Der strømmet inn bidrag fra alle kanter til støtte og fremme for planen.
Og så er efterhånden denne plan – som ble støttet fra alle hold – blitt til en forbrytelse for dens opphavsmann.
"Aftenposten"∗, som ennå i 1917 nettopp fremhevet Rådhusplanen og Piperviksreguleringen som Heyerdahls store fortjeneste av byen – den hadde gjort ham til byens populæreste mann, har nå gjennom år forfulgt ham nettopp på grunn av dette hans initiativ, og det er ikke de inveksjoner, han er spart for i anledning herav. Og så lenge er giften dryppet, at "Dagbladet" i sin artikkel konstaterer, at han nå er blitt byens upopulæreste mann.
Hva som har bidratt hertil foruten, at han med fasthet har holdt frem med sitt arbeid for rådhuset og reguleringen – tross alt skrik og all forkjetrelse, er særlig at han gjennom Kreditkassen var med på å finansiere Vinmonopolet∗ og også lot seg knytte til dette som en av dets direktører.
Man har bebreidet ham, at han derved sviktet sitt parti i dets kamp for det frie næringsliv.
Man overser og glemmer, at det var det konservative parti selv, som i Stortinget var med på å gjennomføre ordningen med et vinmonopol og steiner i stedet den, som kun var med på å føre den unnfangne plan ut i livet. Og det bør også erindres, at Vinmonopolet i visse henseender inntar en særstilling. Var ikke de private interesser i omsetningen av vin og alkohol blitt fjernet, stod man i fare for, at der var blitt etablert forbud her i landet. Det var ikke minst av denne grunn, at konservative politikere i Stortinget – alle prinsipper og teorier til tross – stemte for opprettelse av et vinmonopol, som i disse kriseår også er blitt en av statens viktigste inntektskilder, uten hvilke skattetrykket for landets borgere var blitt enda verre enn det allerede er.
Vårt offentlige liv er i de senere år blitt så forsjoflet og forsimplet, at de menn, som står i fremskutte stillinger, snart intet kan foreta seg, uten at der skumles og insinueres om deres bakgrunner. For dem, som ikke er blitt gjennombarket, men har sin kuldskjære hud i behold, blir det snart uutholdelig.
Jeg er såvisst ingen beundrer av Amerika og amerikansk kultur. Men den har dog også sine lyse sider, ikke minst, at folk derover er stolte over og beundrer de menn, som evner å arbeide seg frem og skaffe seg en posisjon innen forretningslivet. Den lavpannede misunnelse, som her dominerer og sitter i høysetet, har ingen grobunn i amerikanske sinn. Her tåles det ikke, at noen hever seg opp over den grå masse. Skjer det, får ondsinnetheten det travelt og hviler ikke, før man har fått toppen kuttet av.