Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1929
Oslo, 26. april 1929
Nationaltheatrets siste nyhet er et amerikansk skuespill – forfatteren heter O''Neill∗ – "Et selsomt mellomspill"∗. Det er en blanding av litt av hvert, litt Ibsen∗, litt Bernard Shaw∗ og vel kanskje også noen kvintin Pirandello∗, ganske behendig sammensatt, men uten noen dypere interesse. Det nye ved skuespillet er, at dets personer ikke alene i sine replikker gir uttrykk for hva de virkelig sier, men samtidig også for hva de tenker i det øyeblikk replikkene faller. For at publikum skulle kunne sondre mellom det virkelig sagte og hva som er personenes egentlige tanker, skiftet belysningen i hvert øyeblikk. Dette nye eksperiment var imidlertid kun en skuffelse, det hele virket desorienterende og ødela enhver stemning. Noe særlig nytt var det jo heller ikke – kun en ny utgave av den eldre dramatikks "avsides" replikker, som den yngre dramatikk forlengst har avskaffet som forstyrrende illusjon og avlegs.
Som den unge pike i stykket – av helt amerikansk tilsnitt – gav fru Tore Segelcke∗ på ny beviser for sin sjelfulle og eiendommelige kunst og for sin særpregede personlighet. Hun vil sikkert nå langt frem.
Også fru Wettergreen∗ som den gamle mor ytet i en enkelt scene den store kunst.