Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1929
Oslo, 27. mai 1929
Teatersjef Skavlan∗ har ære av Nationaltheatrets siste sesong. Der har vært en rekke gode, til dels utmerkede forestillinger. Av de siste kan nevnes Sheridans∗ alltid like aktuelle komedie ”Baktalelsens skole”∗, det amerikanske skuespill "Selsomt mellomspill"∗ og det svenske skuespill "Han som fikk leve livet om igjen"∗ i den svenske sceneinstruktør dr. Per Lindbergs∗ oppsetning, hvor den unge skuespiller Einar Rød∗ og Gerda Ring∗ hver for seg og i sitt samspill gav oss lødig kunst. Det er den unge garde, som har vært mest i ilden i denne sesong, og som gir gode forhåpninger om vår scenekunsts fremtid.
Til disse forestillinger slutter seg verdig Nationaltheatrets fremførelse av Ben Jonsons∗ gamle komedie ”Volpone”∗ i Stefan Zweigs∗ bearbeidelse og med en rekke egenartede og fantasifulle dekorasjoner av maleren Per Krohg∗, som også hadde gitt tegninger til draktene.
Det er et karakterskuespill i likhet med Holbergs∗ komedier – moraliserende som disse, tuktende menneskenes lover og latterlige sider som disse – men med en større understrøm av varme og båret av en høyere dikterisk flukt.
I Volpone er det menneskenes dans om gullkalven han tukter og raljerer over, idet han viser oss, hvorledes gullets makt innvirker på de forskjelligste mennesketyper og fremkaller deres laveste og latterligste egenskaper.
Den gamle komedie fikk en fortrinlig gjengivelse på Nationaltheatret. Det minst vellykkede var Halfdan Christensens∗ gjengivelse av tittelrollen – Volpone. Men til gjengjeld var der over Stub Wibergs∗ utførelse av Voltores og over Hauk Aabels∗ av Corbaccios rolle en festivitas og en varme, som man kun sjelden har den lykke å se på en scene. Det var virkelig gribben og ravnen i menneskeskikkelser som behersket scenen, når de viste seg. Det var et vell av fantasi over Hauk Aabels spill, som kun en kunstner av Guds nåde kan gi, og det ville ha fremkalt beundring selv på Europas første scener. Det var en uforglemmelig nytelse.
Ben Jonson fører et fritt språk og nevner tingene med sitt rette navn. Forsåvidt bringer han selve Holberg til å blekne. Og der var mange blant publikum, som følte seg sjokkerte over den megen fri tale og de drastiske scener. Men disse snerper guterer uten å rystes alle de moderne skuespills tvetydige lummerheter, når de kun er tilstrekkelig emballert.