Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1929
Oslo, 15. februar 1929
For noen dager siden har en begivenhet funnet sted, som vel må sies å være av verdenshistorisk betydning. Den 11. februar ble der mellom pave Pius XI∗ og den italienske stat sluttet en traktat∗, som vil gjøre ende på den permanente fiendtlige tilstand, som har hersket mellom dem siden okkupasjonen av Rom i 1870. Traktaten erkjenner de jure pavemaktens uavhengighet innen et visst begrenset lite landområde – utgjørende ca. 1/2 kvadratkilometer land med egen jernbanestasjon – den såkalte Vatikanby∗, hvorhos paven får en betydelig pengesum som skadeserstatning for tapet av tidligere besittelser.
Er traktaten en seier for pavemakten eller for Mussolini∗?
At den er en manifestasjon av pavedømmets maktstilling i nåtiden – er utvilsomt. Pavedømmet har siden verdenskrigens slutt stadig vunnet i prestisje og inntar nå en maktstilling i verden, som kanskje ikke på århundrer har vært tilfellet, en maktstilling som selvfølgelig er ytterligere befestet ved den med Italia sluttede fred og konkordat.
At Mussolini også har styrket sin stilling ved dette skritt, er der heller ingen tvil om. Han er jo diktator i et helt katolsk land, og det sier seg selv, at det da er en vinning for ham å ha fått fred med kirken representert av paven. For Mussolini har vel denne fredsslutning også vært et vel overveiet ledd i hans mer og mer utpregede antifranske politikk.
Italia skal vel nå remplassere det sønderlemmede habsburgmonarki som beskytter av kirken og den katolske religion.
Da Victor Emanuel I(sic)∗ i sin tid gjorde forsøk på å få en forsoning i stand, fikk han av pave Pius IX∗ det svar, at Rom kan ikke på engang huse Kristi efterfølger og Belsebub.