Knagenhjelm: Dagbøker


Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1929




Oslo, 13. februar 1929

Vi var i går i en stor middag i den svenske legasjon. Blant gjestene var også statsminister Mowinckel. I røkeværelset kom talen efter middagen inn på Foreningen Norden, hvor statsministeren er en av de ledende. Jeg fremholdt meget skarpt det meningsløse i, at man aksepterte Finland som medlem av denne forening. Det moderne Finland fører jo en ren utryddelseskrig mot det nordiske element i Finland. Svensk-finnene, som hadde vært landets kulturlærere og de fremste og mest offervillige i kampen for landets selvstendighet under russerveldet, kastes jo nå ut av embetsverket og erstattes med rene finner, og trakasseriene mot dem tiltar stadig. Også deres språk vil man undertrykke mest mulig. Alt dette leder til, at svensk-finnene – de av dem, som ikke er rakryggede – for å kunne komme frem og ikke sjikaneres, ofte finnomaniserer sine navn og gir sitt svenske språk på båten. Finnene driver det så vidt, at de nå på "nordiske møter" forlanger å tale finsk, til tross for at ingen av de nordiske nasjoner forstår dette. Under sånne forhold synes det å ligge utenfor all fornuft å regne Finland mer med i Norden. Ti det rent ugriske folk finnene hører jo til en rase, som de øvrige folk i Norden ikke har noen slektskapsforbindelse med. Statsministeren kunne imidlertid meddele, at det var av hensyn til svensk-finnene og efter disses uttrykkelige anmodning, at man fremdeles aksepterte Finland i foreningen. Jeg håper i alle fall kun inntil videre.