Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1928
Oslo, 21. mars 1928
100-årsdagen for Ibsens∗ fødsel har vært feiret i samfulle 6 dager her i Oslo. Fra alle verdens land er der kommet representanter for å hylle minnet om vår store dikter, hvis ry nå er trengt igjennom i alle siviliserte land. Veltalenheten har flommet – og den ene efter den annen av utlendingene har stått opp og vitnet, at Ibsen verdig inntar plassen mellom alle tiders største dramatikere, de gamle greske tragedieskrivere, Shakespeare og Goethe.
Jeg har ligget syk og har kun sett avisenes referater fra teater og banketter.
Jeg fikk imidlertid anledning til kort før jubileet å overvære oppførelsen av "Vildanden"∗ – en av festforestillingene på Nationaltheatret, og det viste klart, at dette skuespill, som jeg regner som Ibsens mesterverk, har holdt seg like friskt og virker like ungt og levende som noensinne, og oppførelsen var uten plett og lyte. Hver enkelt kunstners ytelse og hele samspillet nådde virkelig det mønstergyldige.
Nye var Betzy Holter∗ som Hedvig og Ingolf Schanche∗ som Gregers Werle.
Det var en glede å se, hvor fru Holter helt hadde innforlivet seg i sin rolle. Ikke på et eneste punkt falt hun ut av rollen – hun gjennomførte forestillingen av det ureflekterte og barnslige ved Hedvig, uten at illusjonen noensinne brast. Det maktet endog ikke fru Dybwad∗, da hun i sin tid spilte Hedvigs rolle.
Ingolf Schanches fremstilling av Gregers Werle avvek ikke så lite fra den vanlige. Man merket, at han var sterkt påvirket av russisk skuespillkunst, som han jo ble sterkt grepet av under sitt opphold der for en tid siden. Han fremhevet særlig det rent psykopatiske ved Gregers Werle – og han virket derfor noe fremmedartet i det øvrige miljø. Men det var en kunstnerisk gjennomført fremstilling.
Det er det merkelige ved Ibsens skuespill, at hver gang man på ny overværer oppførelsen av et av dem, er der alltid en eller annen ting, man på ny oppdager, og som tidligere har unngått ens oppmerksomhet, og det blir derfor som en ny opplevelse og en dypere inntrengen i dramaet for hver gang. Det evner kun den store kunst.
Hvor føler vi ikke alle, når vi overværer en oppførelse av "Vildanden", og for hver gang mer og mer, at litt av en Hjalmar Ekdal er der i oss alle, når speilet holdes opp for oss.
-----
Jeg var til stede ved den siste av festforestillingene i går – på selve hundreårsdagen for Ibsens fødsel, da man gav "Rosmersholm"∗. Teateret var fylt av et gallakledd publikum, med kongefamilien i spissen. Dronningen∗ viste seg for første gang under Ibsenjubileet – hun hadde hittil holdt seg borte, hva som har vakt berettiget misstemning.
Ved kongeparets ankomst ble fedrelandssangen sunget.
Men der var ingen feststemning i teateret. De offisielle representanter var vel uttrettet av alle forestillinger og nattlige banketter. Og skuespillerne fikk heller ikke den rette stemning opp. "Rosmersholm" har ellers hørt til Nationaltheatrets beste forestillinger. I går var den det ikke. Det var noe matt og utvisket over det hele, og fru Dybwad spilte besynderlig utadvendt.
Efterat "Rosmersholm" var spilt til ende, gikk teppet opp på ny. Ibsens byste var plassert midt på scenen, og rundt den stod alle Nationaltheatrets kunstnere. Og så fremsa fru Dybwad en epilog.
Men heller ikke dette reddet stemningen. Publikum reiste seg ikke engang – kun en matt, obligat applaus.