Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1928
Oslo, 10. mars 1928
Sigurd Bødtker∗, min gamle ungdomsvenn, døde for noen dager siden og ble i dag bisatt i krematoriet.
Allerede siden i høst har han vært håpløst syk, og de siste par måneder har han ikke lenger vært klar.
Vi så jo ikke meget til hinannen i de senere år, men når vi møttes, følte vi begge, at det bånd, som bandt oss sammen fra de unge dager, ikke helt kunne briste.
Jeg sendte ham noen blomster til nyttår, og hans søster Aagot Dorenfeldt∗ sa meg, at det hadde gledet ham meget. Det telegram, jeg sendte ham til hans siste fødselsdag, hadde han imidlertid ikke hatt noen forståelse av.
Sigurd Bødtker har utført en misjon i vår by. Han har hevet teaterkritikkene fra en bisyssel for debutanter opp til virkelig kunst, og hans brennende interesse for teateret og for de av scenekunstens barn, som dugde til noe, har gitt dem en veiledning og impulser, som har hatt en vidtrekkende betydning for deres utvikling og deres fremgang. De innrømmer også åpent, at de står i en takknemlighetsgjeld til ham, som de aldri vil glemme, og som har fått mange rørende uttrykk under hans sykdom og nå ved hans død.
Sigurd Bødtker var en av våre fineste språkkunstnere, og det er en lykke, at de beste av hans teaterkritikker for et par år siden ble samlet i et par staselige bind∗ og derved reddet fra den glemsel, som blir det meste av hva som skrives i dagspressens lodd.
Men ikke mindre betydning har han hatt som venn og veileder for kunstnerne i vår by. Han var alltid parat til å yte dem tjenester og gi dem råd. De kunne øse av hans rike personlighet og store kunnskapsfylde på alle litterære og kunstneriske områder. Han var alltid villig til å ofre for andre og forlangte lite for seg selv.
Forfatterforeningens∗ formann, Ronald Fangen∗, som foreløpig også er blitt Bødtkers efterfølger som teaterkritiker i "Tidens Tegn"∗, fremhevet vakkert i sin tale ved bisettelsen i dag, hvilket smertelig tap for kunstnerne det var, at han nå var gått bort, og tegnet et uforglemmelig bilde av hans vennesinn og offervilje, hans ubestikkelige kunstneriske samvittighet (og) hans ranke personlighet.
Sigurd Bødtkers svakhet var hans likefremme sky for et regelmessig og intenst arbeid. Til de store oppgaver kunne han ikke samle seg. Han hadde nok av planer herom, men han kom aldri til å realisere noen av dem. Selv arbeidet med å samle de teaterkritikker som utkom under tittelen "Theaterpremiérer" overlot han til andre.
Men energien og arbeidsevnen er også sjelen i kunsten. Ti som Georg Brandes∗ engang har sagt – det er visst i innledningen til hans store livsverk Hovedstrømninger∗: "Geniet er ikke den geniale lediggjenger, men den geniale arbeider." De medfødte gaver er kun verktøyet.