Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1928
Oslo, 23. februar 1928
Jeg var i går til stede i Industriforbundets∗ møte, hvor direktør Throne Holst∗ holdt foredrag om "industrikapitalens demokratisering". Han fremla her det forslag han vil fremsette i Freias∗ styre, og som vi har hatt flere konferanser om, om utstedelse av såkalte "arbeiderobligasjoner", og hvis formål er å gjøre sitt selskaps funksjonærer og arbeidere økonomisk interessert i bedriften. Disse skal få rett til – med et beløp, som senere fastsettes – å skyte inn kapital i foretakendet, som skal stå foran aksjekapitalen, men efter de alminnelige kreditorer, og disse obligasjoner skal forrentes med samme prosentsats, som selskapet utdeler til sine aksjonærer. For ytterligere å gjøre dem interessert i den bedrifts ve og vel, hvori de arbeider, er det forutsetningen, at obligasjonseierne skal kunne stemme i generalforsamlingen på like fot med aksjonærene, og at de skal kunne velges til selskapets ombud. Enn videre har obligasjonseierne ved fratredelse fra sin tjeneste på grunn av alder eller sykdom eller ved død krav på å få obligasjonene innløst efter den matematiske verdi, dog aldri med mindre beløp, enn hva som er innbetalt.
Det er således mange fordeler, som ved disse obligasjoner vil tilflyte funksjonærer og arbeidere.
Men den foreslåtte ordning vil vel dessverre ikke under de foreliggende forhold kunne bli alminnelig gjennomført i landets industri. Ti de fleste bedrifter her i landet kjemper jo for øyeblikket en fortvilet kamp for sin hele eksistens og vil ikke kunne by obligasjonseierne den sikkerhet for den innskutte kapital, som er en nødvendig forutsetning for det hele.
De bedrifter, der som Freia har en sikker og grunnbasert økonomisk posisjon, kan tillate seg å gjøre forsøket, og det er i alle fall et interessant eksperiment til begynnelsen av et samarbeid mellom arbeid og kapital. Og om kun eliten av funksjonærer og arbeidere – de av dem, som har intelligens og oppdrift nok til å forstå gleden og styrken ved å opparbeide en reserve og lykken ved å være medeier i den bedrift, hvori han daglig arbeider – til en begynnelse kommer med, er man allikevel et godt stykke på vei, ti når systemet der har virket en stund, kan man håpe på at de andre litt efter litt slutter seg til. At forslaget vil bli bekjempet av arbeiderlederne, som helst ser at arbeiderne fortsetter som en kompakt grå masse, anser jeg derimot for gitt.
Det hele er som sagt et eksperiment, men det må komme dertil, at det ikke er alene, hvor det handler om tekniske fremskritt, at man må eksperimentere seg frem i laboratoriene, det samme må bli tilfellet også, hvor det gjelder sosiale spørsmål.