Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1928
Oslo, februar 1928
Da Stortinget var konstituert, og ministeriet Lykke∗ hadde inngitt sin avskjedsbegjæring som følge av valgenes utfall, hadde statsminister Lykke∗ det mindre heldige innfall å henvise kongen∗ til statsråd Mellbye∗ i anledning av dannelsen av det nye ministerium med den begrunnelse, at Mellbye var føreren for det eneste av de borgerlige partier, som hadde hatt noen – om enn en noe beskjeden – fremgang ved valgene, mens det korrekte selvfølgelig hadde vært å henvise kongen til Stortingets presidenter, for at han kunne høre deres mening om regjeringsdannelsen.
Da de borgerlige partier fremdeles samlet har majoritet i Stortinget, ga kongen herr Mellbye det oppdrag å søke dannet en regjering, bestående av samtlige tre eller 4 (det Frisinnede Venstre har 2 representanter) partier.
Som man på forhånd kunne vite, ville imidlertid Venstre efter den holdning, dette parti alltid tidligere har inntatt, når det har vært tale om en borgerlig samling overfor den fremstormende kommunisme, også denne gang gi et avslående svar. Og så skjedde også.
Der stod da efter min mening ingen annen utvei åpen for kongen enn å henvende seg til det sterkeste parti i Stortinget, Arbeiderpartiet, med anmodning om det ville påta seg regjeringsdannelsen. Man hadde ventet, at Arbeiderpartiet ikke ville motta kallelsen – i dets presse var til stadighet fremholdt, at Arbeiderpartiet hverken hadde noen rett eller plikt til å danne regjering, så lenge det ikke hadde flertall i Stortinget, og man trodde også, at det ville foretrekke fremdeles å kunne innta den ulike lettere stilling som en opposisjon uten ansvar, og man ble derfor både overrasket og forferdet, da Arbeiderpartiets fører herr Hornsrud∗ meddelte kongen, at partiet påtok seg regjeringsdannelsen.
Ministeriet Hornsrud∗ ble utnevnt med herr Hornsrud selv som statsminister og finansminister, professor Edv. Bull∗ som utenriksminister og forøvrig med en passe blanding av gammelsosialister og kommunister.
Samtidig med regjeringsdannelsen fremla den største av de ennå i fri virksomhet værende banker∗ sitt årsregnskap, som viste, at den måtte avskrives tap, som ville sluke det meste av reservefondet og også nødvendiggjorde en nedskrivning av aksjekapitalen. I innvidde kretser var man forlengst på det rene med, at dette før eller senere måtte bli tilfellet efter de tap banken hadde lidd, og man visste at kursen på bankens aksjer i de siste år var holdt oppe ved en støtteaksjon av byens forretningsstand.
For det store publikum kom det imidlertid som en bombe. Der ble vill panikk, og innskyterne gjorde storm på banken. Da imidlertid banken strakte seg så langt som mulig med utbetalinger, la stormen seg så noenlunde efter noen dagers forløp.
Men etableringen av arbeiderregjeringen i forbindelse med denne bankkalamitet gjorde stemningen i landet til det ytterste nervøs. Man visste ikke, hvorledes det kunne ende, og man kunne i alle fall straks konstatere en voldsom kapitalflukt.
Mange innen Venstre og innen Høyre dadlet høylytt kongen, fordi han hadde overlatt Arbeiderpartiet å danne regjering. Flere av dem uttalte åpent, at kongen kun hadde handlet ut av rent dynastiske hensyn og for å gjøre seg populær hos arbeiderne, og at det hadde vært hans plikt å holde et ukonstitusjonelt parti som Arbeiderpartiet borte fra regjeringsdannelsen.
Jeg forstår oppriktig talt ikke denne vrede og dette resonnement, og jeg mener, at kongen som konstitusjonell konge ikke kunne handle anderledes, enn han gjorde. Når de borgerlige partier på grunn av Venstres steile holdning ikke kunne enes om en borgerlig front på bred basis med en regjering, som hadde støtte i alle borgerlige partier og dermed hadde majoritet i Stortinget, måtte kongen henvende seg til det største parti i Stortinget, og som ved valgene hadde vunnet en så eklatant seier. Og når Stortinget selv hadde valgt medlemmer av Arbeiderpartiet som sine tillitsmenn og gitt dem flere plasser i presidentkollegiet, hadde efter min mening kongen ikke rett til å gå ut fra, at partiet ikke var et konstitusjonelt parti. Når lidenskapene har lagt seg, tror jeg, det vil bli alment ukjent, at kongen handlet helt korrekt. (Kongen sa under en samtale, jeg hadde med ham i høst efter valgene, at han hverken ville eller kunne behandle Arbeiderpartiet som "une quantité negligeable"∗.)
Arbeiderregjeringen ble imidlertid ikke gammel. Nervøsiteten og uroen grep videre og videre omkring seg, særlig efterat regjeringen hadde avgitt sin temmelig utfordrende tiltredelseserklæring. Og så fant hr. Mowinckel∗ som Venstres fører efter et par ukers forløp tiden inne til å stille et mistillitsforslag, som ble vedtatt med samtlige borgerlige stemmer.
Hr. Mowinckel kunne så igjen få den glede å overta regjeringsmakten – og den besynderlige norske parlamentarisme, som har utviklet seg i de senere år, kunne feire en ny triumf. Det er liksom blitt en fast praksis nå, at Venstre, likegyldig hvor meget det skrumper inn, og i hvor utstrekning velgerne vender det ryggen, er det eneste regjeringsfähige parti.
Nå skal regjeringen∗ selvfølgelig sette igjennom sine partisaker som kornmonopolet og jordsaker ved hjelp av Arbeiderpartiet og uten hensyn til de øvrige borgerlige partier, som har hjulpet det til regjeringsmakten. Valgspråket blir det gamle: Divide et impera.∗ Mens alt i tiden i dette land burde føre til, at man hyllet det ulike mer tiltalende: Å stå sammen og bli sterke. Det er kommunistenes valgspråk, og det er i kraft av dette, de har hatt sin voldsomme fremgang. Men i store kretser av de borgerlige partier finner man også, at dette kunne bli tidens løsen innenfor disse partier. Men så lenge partimaskineriet arbeider som nå, er det vel ennå fremtidsmusikk, til tross for at det også gjærer innenfor visse kretser av venstre. Muligens kan det nylig dannede Fædrelandslag∗, som også har fått en om enn minimal tilslutning av venstreavisene, her ha en misjon.