Ad Notam Online | Forsiden | Bind 16: 1927
Oslo, 26. juli 1927
Atter et trist dødsbudskap. Advokat Michelet∗ er død og på en meget tragisk måte. Han hadde i den siste tid drevet den sport å skyte kråker nede i hagen med et salonggevær fra sitt soveværelsesvindu. Mens han har holdt på å stelle med sitt gevær der oppe, er et skudd gått av og har rammet ham dødelig.
Christian Michelet sto ennå i sin fulle kraft og hadde nettopp bestemt seg til å stille seg til valg på ny ved stortingsvalget ihøst og igjen tre inn i aktiv politikk, som hadde fanget all hans interesse. Det hadde vært ham en skuffelse å ha stått utenfor et par år, og det hadde såret ham, at han heller ikke var blitt sendt på ny som delegert til Nasjonenes Forbunds∗ møte i Genève. Den frifinnende riksrettsdom hadde vært som en befrielse for ham, og han var nå fullt beredt til å ta fatt med fornyede krefter.
Christian Michelet hadde ualminnelig gode evner. Han hadde et "lett hode", der hurtig kunne gripe poenget i en sak. Og han kunne til sine tider utvikle en veltalenhet, som hadde et helt artistisk preg, en sjeldenhet i det norske storting, og hans taler påhørtes derfor alltid med stor oppmerksomhet, hvilket heller ikke er noen alminnelig ting i denne forsamling. Hans taler var imidlertid aldri improviserte, de var alltid vel innstuderte på forhånd, og han hadde heller ikke den evne – som var en av Bjørnsons∗ sterke sider som taler – å late som om der av og til kom en plutselig innskytelse over ham. Man hadde alltid den litt beklemmende følelsen av, at alt var arrangert på forhånd i studerkammeret. Og replikken var derfor hans svake side.
Noen stor arbeidskraft hadde han ikke. Det regelmessige arbeid lå ikke for ham, og hans underordnede i Utenriksdepartementet satte ham ikke meget høyt som administrator. Christian Michelet var ingen handlingens mann og heller ingen modig mann. Men han hadde den for en politiker ikke uvesentlige egenskap å være i besittelse av et visst kvantum fantasi, og han hadde en psykologisk forståelse av, hva der ville gjøre seg.
Alt i alt en politiker, der med honnør kunne fylle en plass i regjeringen, men som neppe med hell ville ha kunnet være førsteminister og den ledende i en regjering.
Som selskapsmann kunne Michelet være i høy grad sjarmerende. Men han kunne også være så "uvørren i kjæften", at han selv angret det bakefter og måtte gjøre avbikt.
I mine siste studenterår og i min ungkarstid i Christiania var jeg ofte gjest i Christian Michelets og frues gjestfrie hjem. De bodde den gang i Parkveien i det hus, der senere er blitt innkjøpt til utenriksministerbolig∗, og hvor han senere igjen som utenriksminister representerte landet på en verdig måte. Efterat jeg var blitt gift, kom vi også av [og] til i deres nye hjem ute på Fornebolandet∗. Michelet var en intim venn av min avdøde bror Joakim∗, et vennskap der senere gikk over på min bror Jakob∗.