Ad Notam Online | Forsiden | Bind 16: 1927
Oslo, 15. juli 1927
Sommeren har i år – hva jo sjelden er tilfelle utenfor sesongen – budt oss en kunstnerisk begivenhet av dem, som vil sette merke efter seg i menneskenes sinn: Edvard Munchs∗ store utstilling av sine malerier helt fra ungdomsårene til de seneste tider. De fleste av maleriene har vært på den utstilling, som direktøren for Berlins nasjonalgalleri Ludwig Justi∗ i våres arrangerte i galleriets nye lokaler i det tidligere Kronprinsens palé∗ på Unter den Linden, og som ble en begivenhet i Berlin, hvor kunstkritikken hyllet ham som en av de største, om ikke den størst mulige i moderne malerkunst, og som også ble en stor publikumssuksess, hvor titusener efter titusener strømmet til.
Det er direktør Thiis''∗ fortjeneste, at de fleste av disse malerier og dessuten atskillige i norsk privateie nå samlet kunne utstilles også for et norsk publikum. Og til tross for årstiden har der også her i Oslo vært en tilstrømning av besøkende som aldri ved noen tidligere maleriutstilling, og ekstratog har ført tusener av folk hit fra andre byer og selv fra landsbygdene. Og når man gikk der oppe i Nasjonalgalleriet mellom alle disse folk fra alle kanter og fra alle samfunnslag, sto det merkelig klart for en, hvor de alle hadde følelsen av å stå ansikt til ansikt med noe, der grep dem og holdt dem fangen, som vakte stemninger og tanker, der brakte dem bort fra hverdagen og opp i et høyere plan. De fleste av dem var vel lite "kunstforstandige" – og det rent artistiske i Munshs kunst gikk dem kanskje forbi. Det som fengslet dem var sikkert i første rekke det dype sjelelige innhold, som preger alt, der kommer fra denne ensomme og særpregede kunstner, og som tidligere norsk malerkunst ikke kan oppvise noe tilsvarende til. Hans portretter gir en karakteristikk så levende og så intimitert oppfattet av den malte personlighet, at han synes oss på en gang å være dikter, sjelekjenner og maler.
-----
Edvard Munch kom opp til meg i går, i det samme jeg skulle gå fra kontoret. Han ville ha gjort noen endringer i sitt testament, og det måtte gjøres straks. Mens det ble avskrevet i det ytre kontor, kom vi i samtale om hans utstilling. Han var gledelig overrasket over den interesse, den hadde vakt, også hos det brede publikum. Intet kunne glede ham mer, men han tilføyde: "Jeg føler også ansvaret. Fordi jeg føler og tror, at meget av det, jeg selv har følt og villet gi uttrykk for i min kunst, det vil uvilkårlig også prege seg inn i mange av tilskuernes sinn og sette deres sjeleliv i bevegelse. Og særlig er det selvfølgelig ungdommens åpne og mottakelige sinn, der uvilkårlig mest vil påvirkes. Og derfor følger der ansvar med."