Ad Notam Online | Forsiden | Bind 16: 1927
Oslo, 14. juli 1927
Gamle statsminister Blehr∗ er avgått ved døden efter et kort sykeleie. Ved utenriksminister Stresemanns∗ foredrag for en 14 dagers tid siden hadde jeg plass like bak ham og hans frue. Han var da helt frisk og så så ungdommelig ut, at man ikke skulle kunne tro, at han for noen måneder siden hadde passert de 80. Han spurte, om vi skulle treffes på Modum til sommeren – og som i fjor få oss en hyggelig bridge.
På Blehrs 80-årsdag ble han hyllet av alle partier. Alle måtte respektere hans store arbeid og innsats i vårt offentlige liv, hans fedrelandssinn og hans frisinn. Blehr var vel den siste virkelig "liberale" politiker, som Venstre har tilbake. Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om, at det bød ham i høyeste grad imot å skulle ta Venstres forbudspolitikk under vingene, da han siste gang var statsminister. For dem, som så mangen gang privat hadde hørt ham raljere over forbudet, som han personlig aldri respekterte, virket det både komisk og trist, når han måtte bryte en lanse for dette de siste dagers Venstres kjælebarn. Og når han gjorde det, var det sikkert kun begrunnet i hans aldri sviktende loyalitet for det parti, han hadde tilhørt fra ungdommen av, og som han ikke ville svikte.
I krigsårene, da Venstre satt inne med all makt i dette land, ble Blehr holdt utenfor det politiske liv. Jeg tror, at dette var til ubotelig skade for vårt land. Hadde Blehr ledet vårt finansministerium, ville statsfinansene sikkert ikke vært avlevert i den sørgelige tilstand, som da Gunnar Knudsen∗ fratrådte. Men Gunnar Knudsen foretrakk i denne stilling en mann, han selv kunne lede, og som alle mulige gode egenskaper ellers tiltross måtte sies å mangle de evner og den arbeidskraft, der var nødvendig for en finansminister under den uhyre påkjenning, denne den ansvarsfulleste stilling i landet var utsatt for under krigsårene.
Den eneste ting man husker av hr. Omholts∗ finansielle forståelse var de merkelige ord om, at ingen finansminister hadde pålagt landets borgere så store skatter som han – hvorfor han mente å burde høste landets anerkjennelse!!
Personlig var Otto Blehr en sjarmør – intelligent, ordrapp og alltid i et strålende humør. Overfor sin hustru∗ var han alltid utpreget oppmerksom og ridderlig, hvor ofte hun enn kunne sette ham på en nokså hard prøve.