Ad Notam Online | Forsiden | Bind 16: 1927
Stockholm, 9. juli 1927
Grand Hotel∗
Her er strålende solskinn fra morgen til aften. Varmen dirrer i luften – og efter den regnfulle forsommer står parkene og blomstrer nå i sin fulle prakt. Aldri har Stockholm syntes meg vakrere enn i disse dager.
Hvilket vell av skjønnhetsinntrykk, når jeg om morgenen kommer ut på hotellets terasse for å spise frokost. Solen glitrer i Strömmen, og slottet med sine vakre linjer ligger badet i sollyset, og lengre borte tegner det nye stadshus'' silhuett med sitt dristige tårn seg mot himmelens blå.
Men kanskje enda skjønnere tok byen seg ut i går aftes, da vi efter middagen nøt vår kaffe på altanen utenfor festvåningen på Hasselbacken∗, i solnedgangen og den første lette skumringstime.
I går var dagen viet til arbeidet, først besiktigelse av Marabou-fabrikken∗ ute i Sundbyberg∗ og derefter møte med dennes svenske styre.
I dag har vi hatt hele dagen til vår egen rådighet. De første formiddagstimene har jeg benyttet til å bese Ragnar Östbergs∗ Stadshus∗, som ikke var helt ferdig, da jeg sist var her.
Jeg kjenner ingen by, hvis rådhus har en vakrere beliggenhet – med terrasser ut mot Mälaren, og selve byggverket er i sitt ytre et høyreist vitnesbyrd om svensk bygningskunst og svensk lynne.
Det indre – som jeg så for første gang – tiltalte meg ikke sånn ubetinget, når da unntas det "blå rummet"∗, der virker praktfullt og er helt artistisk gjennomført.
Festsalen – det gyllne rummet∗ - var efter min mening altfor "gloende" og urolig. Den gir formentlig uttrykk for svenskenes hang til prakt, men minner oss andre om en av svenskenes minst tiltalende sider, deres tilbøyelighet til "store gester", der så lett blir teatralsk.
Efter besøket på stadshuset bilte vi ut til Saltsjöbaden∗. Der var et yrende liv derute den solblanke sommerdag. Heten er nokså trykkende, og badehusene var overfylte. Seilerne dro ut på sin weekend tripp – den ene praktfulle seilbåt efter den andre gled ut gjennom sundene. Og hotellets spisesal var full av gjester til frokosten.
Det er besynderlig, at vi ved vår herlige fjord ikke har noe etablissement i så pass nærhet av byen, der kan friste et blott noenlunde kresent publikum til å tilbringe en sommerdag der ute.
Før middag har Throne Holst∗ og jeg – efter hjemkomsten fra Saltsjöbaden – tatt en spasertur utover Strandvägen, hvor der, efterat man vel har passert broen over til Djurgården, har reist seg et nytt villakvarter med en rekke praktfulle villaer, der på den mest overbevisende måte vitner om, hvor høyt svenske arkitekter står i vår tid. De arkitekter, der duger noe her hjemme, har også gått sine læreår i skole hos de svenske arkitekter. Før søkte de til Tyskland, og bygningene i vår by fra de siste desennier av forrige århundre og det første av dette vitner sørgelig om dette faktum. Vår hovedstad, som ved sin beliggenhet hadde alle betingelser for å bli en vakker by, er for de største deler av byens vedkommende blitt en slett kopi av den aller vulgæreste berlinerarkitektur.
Det nye villakvarter ved Strandvägen eller dens fortsettelse går populært under navnet "diplomatstaden", uaktet det, så vidt jeg fikk beskjed, kun var et eneste legasjonshotell blant de store villaer, nemlig det engelske. Nye og egenartede villaer var oppført av de to store svenske forleggere, Bonnier∗ og Hugo Geber∗. Forlagsbokhandel må efter disse å dømme være en lønnende forretning i Sverige – i alle fall når den drives av israelitter.