Ad Notam Online | Forsiden | Bind 16: 1927
Karlovy Vary∗, 7. mai 1927
Hotel Bristol∗
Her er alt ved det gamle. Ikke skygge av forandring.
Da jeg kom til hotellet, sto de samme mennesker oppstilt, som da jeg reiste for 3 år siden. Den samme hausknecht tok mitt tøy, og den samme værelsetjener brakte meg min eftermiddagste.
Og da jeg kom inn i spisesalen, rakte den samme tjener, som sist serverte meg, det samme spisekart med de samme retter.
Da jeg om morgenen gikk ned til brønnen, satt de samme blomsterselgersker på de samme plasser og hilste meg med sitt "Grüss Gott, Herr Doktor" (det er min tittel her i Karlsbad).
Og da jeg kom inn i den "Tabac-Trafik", hvor jeg pleier å kjøpe mine sigaretter, sto den gamle kone der og smilte over hele ansiktet over gjensynet. Og da jeg sa, at det var en stund siden jeg hadde vært i Karlsbad, svarte hun uten betenkning: "Es ist drei Jahre, Herr Doktor."∗
Man blir jo konservativ med årene, og jeg kan ikke nekte for, at all denne uforanderlighet tiltaler meg.
Noe nytt er her dog. Byen har bygget et stort nytt badeetablissement for kaldtvannskurer og elektrisk behandling, og på etablissementets tak kan man få solbad. Det ligger ikke langt fra Posthof på den annen side av Tepl-fladen, og de gode karlsbadere forteller stolt, at det har kostet over 6 millioner kroner. Men de tsjekkoslovakiske kroner er jo små.
Da jeg var her sist var der i mai kun mellom 2 og 3 000 badegjester, i år er her mellom 8 og 9 000, og ved Mühlbrunn∗ er der hel kø om morgenen foran kildene.
Heldigvis skal jeg drikke ved Marktbrunn∗ og Schlossbrunn∗, hvor der ikke er sånn ansamling.
Dr. Mayer∗ har dessverre oppdaget, at mine nyrer er noe angrepne, hva jeg ikke hadde idé om, og at den tretthetsfølelsen, der har plaget meg i vinter, skriver seg herfra. Dr. Mayer sa, som sant er, at vi norske to ganger om året går til vår tannlege for å få våre tenner undersøkte, men det faller en ikke inn å gå til legen og få undersøkt det, som viktigere er, hva man ubetinget bør gjøre, når man har passert de 50.
På reisen fra Berlin hitned kom jeg i kupé sammen med en svensk godseier, kaptein Ridderborg∗ fra Östergötland. Det er en elskverdig, gammel herre med megen humoristisk sans, og vi er av og til sammen om aftnene.
For øvrig er her som vanlig en hel del norske. På Bristol bor dog kun Herman Løvenskiold∗ og frue fra Fossum samt grosserer Alfred Larsen∗.
Jeg må føre en strengt gjennomført diett, og jeg må forsake det fat med den deilige pragerskinke, som jeg før kunne få til min første frokost ute på Posthof.
Barbara∗ er Gud skje lov kommet vel frem til Piestany og har begynt sin kur. Men hun føler seg svært ensom dernede.