Ad Notam Online | Forsiden | Bind 16: 1926
Oslo, 11. desember 1926
Den norske Nobelkomité har i dag utdelt Nobels fredspris til de 3 hovedmennene for Locarnotraktaten∗ – Briand∗, Stresemann∗ og Chamberlain∗. Valget forekommer en noe besynderlig. Stresemann var jo under hele verdenskrigen en av de ivrigste tyske anneksjonister, der ville ha Belgia og en del av de franske industridistrikter ved grensen inn under Tyskland, Chamberlain har jo vært ansett som imperialist både ved familietradisjonen og ut av egne sympatier, og Briand har jo heller ikke vært noen ivrig dyrker av fredsarbeidet og heller ikke brukt noe av sin politiske makt til arbeidet for fremme av disse idéer. At disse 3 herrer for å redde Europa ut av kaos har funnet det formålstjenlig å få i stand Locarnooverenskomsten og derved har ment best å tjene sine respektive lands interesser, er visstnok meget gledelig og rosverdig og tjener dem til heder; men det var vel egentlig noe annet og mer, man skulle forlange av dem, der utmerkes med fredsprisen.
Men det er allikevel et betydelig bedre valg, enn da man for noen år siden ga fredsprisen til Chr. L. Lange∗, der har fredsarbeidet som métier og levebrød, og hvis fortjenester innskrenker seg til et habilt sekretærarbeid ved Den interparlamentariske union∗.
Jeg husker også, at jeg traff professor Stang∗ på hjemvei fra møtet, da fredsprisen var tildelt hr. Lange. Han var øyensynlig flau over dette valg, og han lot meg forstå, at det ikke var med hans gode vilje, at så var skjedd.