Ad Notam Online | Forsiden | Bind 16: 1926
Oslo, 30. november 1926
I går var jeg igjen til middag på Munkedammen∗, hvor kongen∗ var gjest. Vi var kun 12 til bords. Jeg satt ved siden av den amerikanske minister Swenson∗, som jeg har vært sammen med i flere selskaper i høst, og som når man kommer nærmere inn på ham, er meget underholdende, og dertil – for en diplomat å være – også temmelig frittalende.
Vi kom i går inn på den Hannevigske affære∗, som her i den senere tid er skrevet meget om i avisene, idet Hannevigs bo mener å ha krav på en større erstatning av den amerikanske stat. Minister Gade∗ i Rio de Janeiro, der i sommer og høst har vært her i Norge med permisjon, har latt forstå, at hvis denne sak anbetroddes ham og tokes ut av hendene på vår minister i Washington, hr. Bryn∗, skulle han nok med sine relasjoner i Amerika kunne oppnå å sette disse krav helt eller delvis igjennom.
Minister Swenson, som jo er meget intim med Gade uttalte likefrem, at Gade ikke ville vende tilbake til Rio og benyttet denne anledning til å trykke Bryn vekk fra posten i Washington, som det var hans ærgjerrighets mål å få. Og han uttalte videre, at når det gjaldt å tilfredsstille sin ubendige forfengelighet, tok Gade ingen hensyn. Han trodde imidlertid ikke synderlig på, at Gade ville kunne gjennomføre de Hannevigske krav, hva han åpent hadde sagt ham, og at det hadde vært meget dumt av Gade å sette den norske presse i bevegelse på forhånd. Amerikanerne hadde alltid hyllet den regel: "Never try your case in the press"∗, og den trodde Swenson også ville gjelde her.
Imidlertid er hr. Gade reist til Amerika, og det forlyder, at han reiser med mandat fra det norske utenriksministerium.
Vi kom i samtalens løp også inn på Gunnar Knudsen∗ og hans politikk, som Swenson fordømte på det skarpeste. Han gikk endog så vidt, at han ikke trodde, at Gunnar Knudsen kunne ha vært i god tro, når han hadde styrt Norge ut i det finansielle vanstyre, som vi så hårdt lider under. Heri kunne jeg imidlertid ikke være enig med ham. Det skyldes sikkert hans snevre intelligens og hans utrolige selvgodhet og selvsikkerhet, som ikke vil forstå eller høre på noen innvending mot, hva han i øyeblikket tror, er det riktige. Det er visstnok helt riktig, hva statsminister Blehr∗ sa ved en leilighet til meg: "Der går ikke en tanke gjennom Gunnar Knudsens hode, som han ikke er sikker på, er den eneste riktige. Tvil og problemer eksisterer ikke for ham." Det gir selvfølgelig en viss styrke, men er i virkeligheten en stor svakhet for en ledende statsmann.
Swenson hadde vært på besøk hos Gunnar Knudsen på Borgestad og sa i den anledning: "Der går den gamle mann omkring i sin park og innbiller seg å være Bismarck∗ på Schönhausen∗!”