Ad Notam Online | Forsiden | Bind 16: 1926
Oslo, julen 1926
Vi har tilbrakt en stille jul i år. Marie∗ og Kai∗ reiste julaften til Bjerke∗ for å være sammen med sine barn, som fremdeles bor derute hos besteforeldrene, da Kais nerver fremdeles er så angrepne, at han ikke tåler barnestøy omkring seg. Vi var også budne til Bjerke for å tilbringe julen der, men fant det best å tilbringe julen i hjemmet, hvor min bror∗ var sammen med oss julaften. 1. juledag var vi i familiemiddag hos Emil Finne∗. Allerede 2. juledag kom imidlertid Kai hjem, lidende av ørebetennelse, og har de unge senere bodd hos oss.
Kai er vant til å være syk i juleferien – jeg vet ikke, hvor mange år i trekk det nå er inntruffet. Svak og nervøs som han er, hadde han gledet seg så til denne juleferie og håpet riktig å kunne komme til krefter ved et landopphold.
Nyttårsaften reiser vi til Losby∗ for å tilbringe nyttårshelgen hos våre gamle venner∗ der, men kommer tilbake 3. nyttårsdag.
-----
Det svunne år har ikke hatt mange lyspunkter. Tiltross for kronestigningen vedvarer dyrtiden, om der enn er noen nedgang å spore. Arbeidsledigheten stiger, og de forferdelige skatter, vi har i Norge, begynner å virke mer og mer knugende – og der er ingen som helst utsikt til, at staten kan skride til noen nedsettelse av disse på lengre tid. Det later ikke til, at det norske folk – eller i alle fall Stortinget – ennå har fått øynene åpne for, at vi ikke kan fortsette å leve på den store fot, som krigsårenes pengeflom tillot, og som forvirret våre politikere. Visstnok tales der om nedskjæring av budsjettene, og at sparsomheten nå må settes i høysetet, men hver gang der gjøres et forsøk på å bringe tanken til virkelighet, skrikes der opp fra de interesserte: Ja vel skal der spares, men kom ikke mine personlige eller lokale interesser nær. Det er på helt andre kanter, sparetanken må realiseres. Og alt fortsetter i det vesentlige i den gamle gjenge. Et stort politisk parti – Arbeiderpartiet – erkjenner jo åpent, at det er det finansielle kaos, det tilstreber. Og et annet stort politisk parti – Venstre – finner det jo riktigere å samarbeide med "partiene til venstre for Venstre" enn med de andre politiske partier. En borgerlig samling for å bringe staten ut av den finansielle misere og slå inn på den økonomiske sanerings vanskelige og byrdefulle, men nødvendige vei, synes derfor utelukket. Og dessverre er der heller ikke innen de øvrige borgerlige partier noen med manns vilje og manns mot. Og da der under ministerkrisen i våres blant landets intelligente og uavhengige menn ble slått til lyd for å få Fridtjof Nansen∗ – en av de få mannfolk vi eier – til å stille seg i spissen for et ministerium, sammensatt av landets beste menn og med det eneste mål å bringe våre finanser på fote igjen – hvortil Nansen ikke stillet seg uvillig, skyndte Høyres og det Frisinnede Venstres ledende menn seg med å spenne bena under ham for selv å etablere seg i maktens hynder.
I Danmark har man fått et nytt ministerium under agraren Madsen Mygdals∗ presidium. Han sier modig og åpent, at når ministeriet har tatt makten – uaktet det ikke er i flertall – er det ikke for å gjennomføre partiets spesielle programpunkter, men for å gjennomføre det, som han mener er det vesentlige i dansk politikk for tiden, nemlig en endring i skattelovgivningen og en nedsettelse av skattene, for "at viljen til oppsparing derigjennom i høyere grad, enn det nå er tilfelle kan oppmuntres og utvikles". En nedskjæring av budsjettene og innskrenkning av lønningene vil derfor søkes gjennomført med fast hånd.
Gid eksemplet kunne smitte! Men det synes, som "oppsparing" for norske politikere ikke er noe attråverdig. Tvert imot. Det gjelder å borteliminere, hva der ennå finnes i landet av formuer, og etablere den universelle fattigdom. Men et folk, for hvem arbeidets, nøysomhetens og sparsomhetens vitale betydning for dets fremgang og lykke ikke er gått opp ennå, kan ikke stå seg i konkurransen landene imellom, der nå er knivskarp som aldri før.
Og skal striden og kampen mellom borgerpartiene fortsette som hittil, mens arbeiderne – som det nå synes gitt – slutter seg sammen, idet de Tranmælske kommunister og de gamle sosialdemokrater forener seg til ett parti∗ med samlet enhetsfront, vil det sikkert ikke vare lenge, før arbeiderpressens profetier om, at den politiske makt i landet vil være i deres hender, går i oppfyllelse.